Fem dritbra låter som ikke kom med inn i albumlista! Det er viktig, det! Når man oppsummerer et plateår, og plukker ut bare 10 skiver som får lov å skinne som et lite utvalg musikalske edelstener, er det jo alltid masse man går glipp av.

Det hadde selvsagt vært null problem å lage ei liste med med et tresifret antall låter, men det er litt gøyere med fem, sånn bare for å skrelle det helt ned.

Her er derfor 5 dritbra enkeltstående låter fra 2021 som du bør sjekke ut. For din egen del.

Videoer til alle lagt ved.

Åh, man er altså så snill at det er til å bli rørt av.

Kooooooooooz dere!

1. DANIEL ROMANO «The Motions»

Herregud, så latterlig bra Daniel Romano er. At han ikke er ei internasjonal superstjerne er et av jordas store undere. På denne singelen (fra skiva «Cobra Poems», som var på 11. plass over årets skiver) slipper han til Outfit-medlem Julianna Riolino på vokal, og det låter altså så bra at Gud hjelpe alle som ikke har fått gleden av å høre det.

Det er rett og slett en episk ballade, med harmonier som spjærer ryggraden, og der Romano stiller seg helt på siden av tiden, med en låt som låter like 60- og 70-tall som den låter 2021. Det bridgepartiet i midten, rett før det sveipende refrenget skyller over oss igjen, er regelrett stor musikk på et annet nivå enn det meste annet. Gåsehud hver jævla gang. Geni.

2. THE SADIES «Stop And Start»

Canadisk storeslem her i gården. Ut av intet kom nemlig plutselig denne helt vanvittig sterke singelen i november, fra disse canadiske heidersmenn som virker å være allergiske mot å lage noe som ikke er helt hysterisk bra. Det de holder på med i seg selv ikke spesielt grensesprengende, da det er en herlig miks av rock, americana, surf og pop, men det er måten de gjør det på.

Det er bestandig så fuckings strøkent levert, det låter så latterlig varmt og elegant, og man hører etter bare to sekund at det er The Sadies som er i sving. Én låt i hele 2021. Og det var kanskje den aller beste, muligens bare slått av deres landsmann. Herregud, de er så bra.

3. FRØKEDAL «SØN»

Hele Frøkedal-skiva var langt opp på lista, da det Anne Lise leverer av musikk for tiden (som hun har gjort i mange år) er så uangripelig bra at man gjerne hadde tatt imot nytt materiale fra henne hver måned. Glem heller ikke at hun er vesentlig i soundet, som essensielt medlem i bandet til Tønes.

De to første låtene på hennes eminente «Flora»-skive er to musikalske drops som fyller rommet med bra og gode vibber. Låtene er råsterke, hun synger helt hinsides bra på sin distinkte britisk-engelsk og bandet musiserer så strålende at man ikke vil at det skal bli ferdig. På kron og mynt-kast landet jeg på åpningssporet, og singlen «SØN».

Konserten hun og bandet spilte på Driv her i byen, i det lille vinduet da man drev med sånt, var en av de kuleste kulturopplevelsene mine i hele 2021. Da de gjorde denne, var det nesten kollektiv besvimelse og dåning i lokalet. Med rette. Nydelig video også, forresten. Gå å se dem live – kjøp skiva!

4. DINOSAUR JR «Garden»

De selvbestaltede kongene av «earbleeding country» er alltid verdt å ehhh … låne øret til. De var indierock før det slitsomme og upresise begrepet ble dagligtale. De var alternative før «alternativ rock» var hipt. De lagde støyete rock med gode melodier før grungebølgen feide inn og tok æren for det hele. Og de ble bare enda bedre da signerte med et stort selskap, ble skikkelig gode å spille og fikk masse penger til produksjon.

Frontfigur J Mascis høres fortsatt ut som den morrasteine stesønnen til Neil Young, men i motsetning til sin foresatt høres han fortsatt svært relevant og på hugget ut. Gitarsoloene hans fosser ut av høyttalerne som nypusset og galvanisert piggtråd og låtene er glitrende.

Bassist Lou Barlow står dog for de sterkeste sporene denne gang, da begge låtene han har skrevet, og synger på, kunne vært foretrukne singler på ei Sebadoh-skive, bandet han selv frontet. «Garden» er en av disse, som lett er an av årets beste poplåter. Videoen de laget til den er også veldig snurrig og typisk dem. Love’em.

5. THE HELLACOPTERS «Reap a Hurricane» (Nuclear Blast)

Sommeren 2005 var sist gang det kom ei ny skive med nye, egenskrevne låter fra The Hellacopters, og det føles som evigheter. Comebackkonsertene har vært helt enorme, og nyheten om at de endelig hadde gått inni studio igjen fikk det til å bruse i blodet til alle som har den minste celle i kroppen som brenner for rock’n’roll. I 2022 kommer skiva, og forventningene er selvsagt skyhøye.

Denne singelen viser at det er ingen grunn til bekymring, for de leverer som bare faen. Herregud, de leverer. Gitarene (GITARENE!), de ville trommene, den klassiske tamburinen og «I Wanna Be Your Dog»-tangentene, den mildt naturstridig bra stemmen til Nicke og – ikke minst – selve låten. Åh Herre, så deilig dette var å få inn på tampen av året.

I ei tid hvor alt føles så jævla rart og annerledes, der man kjenner på en nummenhet og utmattelse av å måtte forholde seg til nye vedtekter, nye regler, nye måter å omgå andre mennesker på og bla bla bla, er det så jævla befriende å få en bekreftelse på at iallfall noe er som det «alltid» har vært. The Hellacopters’ nye singel var akkurat det spretthoppet jeg trengte for å stupe inn i det uforutsigbare 2022. Så bare kom igjen, din kødd. Jeg er klar. Og til våren kommer hele skiva. Juhuuu!