Jeg innrømmer å ha mistet tellinga over hvilken plate dette er i rekka, men du skjønner nok tegninga: The Dogs fortsetter tradisjonen med å fyre av gårde årets første rockraketter i albumformat. Og tar man denne plata som et omen, skal det smelle godt i 2019.

Sanger, låtskriver og alfakjøter Kristopher Schau har uttalt at landets mest hardtarbeidende band sitt ultimate mål er anti-utvikling: At The Dogs’ nye album bør låte likt sine forgjengere. Han skal ha for sin prog-fiendtlige og anti-kunstneriske innstilling, men skrøner selvfølgelig litt.

The Dogs holder seg til sjangeren, og deres avart av garasjerock drar man lett å kjensel på, men lynnet på «Before Brutality» skiller seg fra forløperen «The Grief Manual». Det er mer punk på tanken enn i fjor, og Schau leverer sin mest barbariske opptreden bak mikrofonen siden den gamle singelklassikeren «Dead Moon is My Heavy Metal». Låter som «Suicidal Appetite» og «Let’s Start a Riot» er direkte slemme.

Men en Dogs-plate er selvfølgelig ikke komplett uten en real dose sutring om kjipe og hjerteløse kvinnfolk. – Relationship is just another word for something gone bad, vræler Schau på «There Won’t Be An Encore». Her serveres vi nærmest en «field recording» av et menneske totalt ute av mental og emosjonell balanse, der jeg-personen gir nokså kraftige hint om at hans farvel med dama kan få en fatal avslutning.

Og slikt rabiat melodrama liker vi jo! Norsk og internasjonal rock har nok av tusseladder som synger om nudlene de spiste til lunsj og barndomstraumene fra den gang støttehjulene falt av sykkelen.

For dem som måtte bekymre seg for kjønnsbalansen, må det nevnes at tekstenes eksplisitte kvinneforakt utjevnes med plenty av selvforakt fra fortellerstemmen. I «Let the Barrel Rest My Head» grenser den åpenbare selvmordsflørten til det ubehagelige – noe som bare forsterkes av den relativt lystige melodien som snurrer i bakgrunnen. Her snakker vi nådeløs gåsehudmaskin, og kanskje den aller beste Dogs-låten jeg har hørt til nå.

Det er mindre powerpop enn tidligere i deigen som har hevet seg til ti mannevonde låter på «Before Brutality». Plata rundes allikevel av med ren popfløte i «Tried To Borrow Some Colours Off Your Rainbow», hvor gitarist Mads Martinsen gjør en indirekte hyllest til Kjartan Kristiansen, og Kenneth Simonsens enkle munnspill-melodi er et friskt kirsebær på toppen av kaka.

Schau runder snart femti år, hvorav tredve som artist i rockens tjeneste. Det er bemerkelsesverdig at han aldri har nådd sur gammel gubbe-stadiet, men på sett og vis heller har reversert sin utvikling. Vi sitter dermed igjen med en selvsikker energibombe av pubertale prosjoner, styrket med en betydelig livserfaring som tekst og musikk bærer preg av.

Det beste bandet i Schaus karriere fortsetter å pøse ut rock’n’roll som biter hardt, og jeg ser ingen tegn til at The Dogs skal slippe grepet. Måtte disse seks januarbastardene nok en gang fødes på ny i bakrusen etter 2019.

Foto: Glenn Melinge