Det er vel to, tre uker siden skiva kom, og sånn sett burde den vært omtalt her allerede da. Siden jeg uansett brukte lang tid på å skjønne hvilken kulturell skatt denne finurlige og unike karen er, det var for to, tre skiver siden (dette er hans tiende), får vi herved late som om denne dustete tregheten fra undertegnede er en slags gjennomtenkt greie. Som det ikke er. Det er bare uforklarlig prokrastinering.

Nu vel. Dette er iallfall ei skive som bare har grodd på for hver eneste gjennomhøring, og som jeg etter 20–25 gjennomhøringer lett kan slå fast at vil befinne seg langt opp på lista over årets utgivelser.

Det er noe naturstridig over det Tønes holder på med, på en kul måte. En snurrig rogalending på snart femti år, som skriver låter der trivielle hverdagsbetraktninger står rygg mot rygg til vakre kjærlighetserklæringer til livet, absurd raseri mot småting, skildringer av bygdedarkness og underfundig humor.

Det lukter ikke akkurat suksess og nasjonal anerkjennelse av slikt, men Tønes er en seig faen som over lang tid, og med et tosifret antall skiver, har gått fra å være en regional helt, til å fylle opp studenthus og festivalscener over det ganske land. «Thilda Bøes Legat» er i så måte ei skive som bare vil befeste denne fortjente statusen, da det er noe av hans aller beste materiale som har funnet veien til riller.

De 12 låtene, som er jevnt fordelt over tre kvarter, hadde egentlig fortjent hver sin enkelte hyllest, men vi får nøye oss med et lite knippe her. Åpningssporet «Treskjæring» er en skjør og vakker melodi, som flyter helt nydelig ut i rommet ved hjelp av tangentene og den eminente koringa til Anne Lise Frøkedal og hennes I Was King-kollega Frode Strømstad (sistnevnte har også produsert hele herligheten). En fin, mollstemt hverdagsbetraktning med en tekst som later til å være optimistisk, men som etterlater deg i tvil, og etablerer en melankoli i rommet.

Andresporet, «Denna dalen», er klassisk Tønes, hvor han skildrer en følelse mange av oss med livets sol i ryggen sikkert har merket, at alt er forandret, at venner og familie forandrer seg, men at alt samtidig er ved det samme, og at det statiske har noe fint ved seg det er verdt å gripe tak og holde seg fast i. Erlen Egeberg Aaslands pedal steel, som kicker inn i refrenget, minner veldig om det Ben Keith gjør på Neil Youngs «From Hank to Hendrix». Der er det Linda Ronstadt og James Taylor som korer. For Tønes' del er det Strømstad og Frøkedal, og det er minst uavgjort med Young.

I den skjøre, tilbakeskuende og vidunderlige «Du e den rette» er han lyrisk briljant tønesksk, der han sårt synger «Eg ser på det me gjør/ og alt det me gjorde/ eg ser at små ting/ vinne øve store ting». For det er jo nettopp dette Tønes er så jævla bra på, nemlig å sette toner og ord til det eksistensielle, ved stadig å påpeke at nettopp de små ting er det som styrer livene våre, og at summen av disse overskygger de store «meningen med livet»-spørsmålene.

Manglende tilstedeværelse når gutten lærer seg å svømme. Tomme sjokoladepapir med dertil hørende angst for ikke å få tak i mer sjokkis før stengetid. Savn etter enkeltmennesker i livet, med den etterlatende tvilen i hvordan man skal gripe det fatt uten å forstyrre. Gleden ved å finne post i postkassen, om å glemme hva klokka er i godt selskap, og hverdagskicket ved akkurat å rekke ferga, om det å stå opp med rett eller gal fot. Det er jo pinadø supereksistensielle tema. Og Tønes sveiper over alt sammen, som om det var verdens mest naturlige sak.

Tønes’ mer humoristiske nummer er de jeg normalt sliter litt med, og som det gjerne ropes ivrigst på fra publikum på konsertene. Denne gangen er det likevel bare å kvele sin indre surpomp, for den misantropiske «Spleiselag/ Waldorfsalat», om den mistilpassede og asosiale innegubben som tvinges på Spleiselag/bli-kjent-med-hverandre-fest (ordet spyttes ut som om det er en kjip og aggressiv kjønnssykdom), der han må forholde seg til mennesker han ikke er hypp på å være sammen med, og der han attpåtil må spise andres medbrakte waldorfsalat, til tross for at moren hans har med en perfekt lagd en.

Låten er rett og slett hysterisk morsom, slik bare Bare Egil Band og Jonathan Richman på sitt mest eminente kan være, og vil nok bli et nummer Tønes skal slite med å komme seg unna på fremtidige konserter. At den fades ut i et fengende «I Wanna Be Your Dog»-aktig riff, gjør det hele bare enda mer iørefallende.

Dette er ei helt fabelaktig skive fra en artist i kanonform, der nydelige melodier, briljante tekster og humor og alvor smeltes sammen med en nennsom og delikat produksjon, strålende arrangement og eminent musisering. Sterk femmer.