Forestillingen gjenspeiler storsamfunnet som om det var «Svampebob firkant» på syre. Dette er et stykke hvor voldtekt, menneskehandel og hjemlengsel blir overdøvet av sitcom og humor.
Torsdag hadde teaterstykket «Den Gylne Drage» premiere på Hålogaland Teater.
Smertepunktet
Handlingen tar plass i restauranten «Den Gylne Drage». Inne på kjøkkenet må en kinesisk gutt trekke tanna si, fordi han ikke har papirer og dermed ikke kan dra til tannlegen. I etasjene over og ved siden av dukker det opp nye små parallellhistorier.
Stykket flettes sammen til en tekst om et samfunn like heseblesende og kjapt som et kinesisk kjøkken. Teksten tar opp ønsket om å være en annen. Den handler om å bruke andre. Smertepunktet i denne teksten er lengsel.
Hipster
Scenografien og musikken setter en stygg-fin stemning. Provoserende og forlokkende, som en hipster bør være.
I midten av scenen ligger en enorm, smeltet kake, fargesatt som en gammel «krasj pink»-is. Scenografien kan symbolisere et forfallent samfunn.
I bakgrunnen spilles en lystig «sitcom-theme» med hakk i plata. Den blir mer og mer enerverende, ettersom den ikke vil slutte å spille, selv når handlingen forsøker å ta opp noe seriøst. De lystige og mørke temaene slåss om plassen.
Stilen er androgyn. Her er kjønn kun et konstrukt. Alle spiller alle. Vi befinner oss definitivt i en moderne storby. Det oser hipster og milennial lang vei.
Svampebob firkant
Jeg hadde forventet noe morsomt og merkelig fra den ferske regissøren Maria Drangeid. Og hun leverte med en gjennomført sær, men morsom skuespillerstil.
Det er som om regissør Drangeid har tvunget skuespillerne til å se «Svampebob Firkant» to uker i strekk. Skuespillerne er som plukket ut fra den animerte barne-TV-serien «Chowder», som også handler om mat. Det er en snodig, finurlig timing over det hele.
Og hele denne hipsterpakka skal dele plass med det relativt ferske stykket «Den Gylne Drage», av Roland Schimmelpfenig, en av Europas mest spilte dramatikere.
Humor er morsomt
Å snakke om humor er alltid litt rart. For dersom man setter fingeren på hvorfor noe er gøy, så er det ikke så gøy lenger. Liksom: «Jeg synes humor er morsomt, da overraskende fakter stimulerer til latter».
Jeg gir det likevel et forsøk. Det som funker i Drangeids merkelige regi, og skuespillernes snodige «timing», er egentlig måten det gjøres på. Det er humor som er basert på at skuespillere har oppgaver som regissøren har sagt at de skal gjennomføre, og så er det så morsomt på øving at man tar vare på det. Risikoen er at det blir internt. Det kan virke som et sjansespill at publikum faktisk skal henge med på det skuespillerne og regissøren har flirt så mye av selv.
På premieren funket det ganske så bra. Det var som barn som bare fant på ting, spontant, uten at verken de eller vi vet hvor de skal ende. Flere av skuespillerne treffer sjargongen på en prikk.
Trenger luft
Det som likevel skjer er at jeg under forestillingen tenker at «Nå er triksene brukt opp». Det var gøy i 45 minutter. Det er fortsatt litt gøy, men etter hvert trenger forestillingen noe mer. Den trenger et større sceneskifte. Den trenger en mer spisset spenningskurve. Nei, den trenger aller mest pauser. Det mangler luft. Forestillingen bør budsjettere bedre.
Selv om det kan være et slags samfunnskritisk poeng i at sitcom-musikken og svampebob-sjangeren fortsetter uansett hvor alvorlig det blir, så blir det for platt.
Etter hvert finner den lille gutten i historien ut at inni tanna, der det verker, så bor familien hans. Tannverket har bare blitt verre og verre fra da han dro. Her treffer teksten smertepunktet, men det glattes over.
Halver forestillingen eller slutt å kjempe imot teksten hele tiden. Legg vekk gimmicken i et lite sekund. La teksten puste litt.