Til Tromsø og Nordlysfestivalen kom Musica Ficta med åtte sangere, og oktetten drar på sitt norgesbesøk videre til konsert på barokkfestivalen i Trondheimseinere i uka.

Med seg nordover hadde ensemblet et program dominert av senrenessansens to store komponister, italienske Giovanno Pierluigi da Palestrina (1525–1594) og ikke minst spanske Tomás Luis de Victoria 1548–1611). Hans Requiem fra 1605 var konsertens hovedverk, og også det siste verket Victoria skrev, og som Musica Ficta ga ut på plate i 2017.

Vakkert og spennende

Det er utrolig mye vakker kunst som har en tilknytning til døden, og Victorias dødsmesse er ikke noe unntak. Det er vakkert og så sofistikert og strålende framført av den spanske vokaloktetten. Reine stemmer, tidsriktig uten snev av vibrato, den klokkeklare klangen, balansen og presisheten.

Det er så flott å høre en god sangoktett. Formatet er krevende. Sangen blir gjennomsiktig. Hver og en sanger i ensemblet kan identifiseres i framføringene. Og i dette tilfellet er det bare vellyd å høre.

Musikken er også mer enn bare vakker. Den er spennende, fordi den peker framover til det som kommer senere i musikkhistorien – til barokken.

Victoria studerte teologi og musikk i Roma, og ble blant anna påvirka av den rundt 20 år eldre komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina, ikke minst hans kontrapunktiske måte å tenke og skrive musikk på. Han tok til seg impulser fra hva som skjedde i venetiansk musikk på denne tida, og han hadde en bemerkelsesverdig sans for kontraster i musikken. Likevel er det noe personlig og spansk i de intense og dramatiske følelsene han tilfører musikken.

STEMNING I DOMKIRKA: Musica Ficta skapte stemning i domkirka med sine framførelser av spansk og italiensk musikk fra senrenessansen. Foto: Helge Matland

Alt dette kan høres i dette vakre rekviet som Musica Ficta ga sitt publikum denne mandagskvelden.

Konserten bød også på det mindre verket «Versa est Luctum» av hans noe mindre kjente samtidige kollega Alonso Lobo.

Og det var spennende som ekstranummer å få høre hvordan den estiske samtidskomponisten Arvo Pärt, i verket «Christ with me», 400 år etter bruker noen av de samme musikalske virkemidlene som Victoria.