Mange kommer nok likevel til å si er at filmen i hvert fall var bedre enn forventet. Det burde vel si det meste om forventningene det går an å ha til en film som er basert på en av de aller mest over-the-top-tv-seriene fra 80-tallet.
Og jo da, filmen er bedre enn forventet. Forventningene mine var riktignok svært lave. Men å trekke det så langt som å kalle denne blandingen av «Mission Impossible», «Ocean's Eleven» og «Rambo III» for vellykket, er å ta for hardt i - selv om filmen forsøker med både selvpålagt useriøsitet, selvironi og forakt for fysiske lover.
Elitestyrke
The A-Team er det amerikanske militærets beste spesialenhet av elitesoldater. Under ledelsen av oberst Hannibal Smith (Liam Neeson) er det ingen oppgave som er for stor eller utfordrende for kvinnebedåreren Faceman (Bradley Cooper), muskelbunten Baracus (Quinton «Rampage» Jackson) og den gale flyveresset Murdock (Sharlto Copley). Når den farts- og eksplosjonsglade gjengen blir utsatt for et utspekulert bedrag, tvinges de til å operere på siden av loven for å renvaske seg.
Stunts og replikker
Det som gjorde «The A-Team» til en seersuksess blant amerikanerne på 80-tallet var tonnevis av action og umulige stunts kombinert med cheesy humor og replikker fra restlageret til Sylvester Stallone.
Den aller mest kjente av disse, Mr. Ts «I pity the fool...», har for lengst oppnådd legendestatus langt utover sitt opprinnelige publikum. Derfor er det synd at det jeg savner mest av alt i filmversjonen er enda teitere humor, replikker som sitter bedre og løsere, og enda større eksplosjoner.
Når filmen ikke klarer å ta det lenger ut enn det den gjør, faller også bunnen ut av resten. Dermed holder det ikke med en og annen god actionscene, og en og annen tåpelig replikk når det resterende aldri blir mer enn det man allerede får servert fra andre actionfilmer som prøver å fremstå som hakket mer seriøse.