Hennes glimrende 2015-album «Pageant Material» var ingen tom trussel. På «Golden Hour» tar Kacey Musgraves steget bort fra sitt rurale opphav, og legger musikkverdenen for sine føtter.

29-åringen tar fortsatt utgangspunkt i et bredt «americana-landskap», men på hennes nye plate lukter det heller lite hest av musikken. Texaneren har nå forlatt fjøsen for godt, selv om «Golden Hour» visstnok er spilt inn i stallen til Sheryl Crow (!).

Musgraves tar heller med seg litt grit og sass – som det heter på sånn passelig godt norsk – i sin fryktløse vandring inn i et fargerikt musikalsk metropolis.

Som lytter, blir det turer både til himmels, misfornøyelsesbaren og ut på dansegulvet i løpet av de 13 låtene Kacey byr på. Her snakker vi pop av edleste merke: Iørefallende låter med flere hooks enn en fiskeline. Melodiene har magnetisk tiltrekningskraft, og man klarer ikke å riste dem ut av hodet.

Det gjennomgående temaet oppsummeres godt i «Love is a Wild Thing» midtveis i albumet. På «Golden Hour» hylles kjærligheten – alle dens skavanker inkludert. Den relativt nygifte Musgraves bader seg tidvis i berusende glansbilder, men stirrer også inn i baksiden av elskovsmedaljen.

Uten å være overdramatisk eller påtatt melankolsk evner hun allikevel å påkalle «de store følelsene». Musgraves’ beskrivelse av gressenketilværelsen i «Lonely Weekend» er så pinlig nøyaktig, at man som lytter havner i det klassiske le-eller-gråte-dilemmaet. Eventuelt: «You got me smilin’ with tears in my eyes», som hun synger på «Happy & Sad».

Det er allikevel plass til litt fullblods tristesse. På «Mother» fjernes siste del av rustningen; den drøyt 70 sekunder lange låten skriker av lengsel – helt uten pretensjoner. Dette er en av svært få ganger jeg skulle ønske at smerten vedvarte.

Melodiene er pakket inn i rikelig med snadder for øret. Uten at musikken på noe tidspunkt føles overlesset, definerer dette albumet «rik produksjon».

Låtskriving og produksjon er besørget av troikaen Daniel Tashian, Ian Fitchuk og Musgrave selv. At førstnevnte er sønnen til Barry Tashian, som på 60-tallet frontet de ultra-legendariske garasjerockerne The Remains, er for min del bevis nok for at talent går i arv.

Gråtende pedal steel og knusktørr banjo kombineres med kjølig synth og vokaleffekter mye brukt i moderne R&B og hip hop. Dette utføres med kløkt og et skuldertrekk, og sørger for et svært tiltrekkende resultat som låter naturlig og uanstrengt.

Musgraves har i tillegg en stemme skapt for popmusikk. 29-åringen har ikke noe stort register, men kan synge svalt som en sommerbris, før hun plutselig hugger til med full kraft. Apropos sommerbris, er dette en perfekt plate for vår varmeste og lyseste årstid. Musikksommeren er allerede berget, folkens!

Albumcover