«PUSSYCATS: En delvis sann historie om å drømme stort» – Hålogaland Teater, fredag 24.02.2023
For oss musikkhoder var dette en premiere som fylte kroppen med forventninger, riktig nok iblandet en dose frykt. Her snakker vi om selve Kulturarven; musikkbyen Tromsøs hellige gral. Sånt noe skal ikke lefles med, men behandles med kjærlighet og respekt.
Samtidig er ikke Hålogaland Teater noe museum, og ingen har fått utdelt silkehansker på Scene Vest. Å presse litt ny saft ut av de gamle sviskene er tross alt helt nødvendig. Rein plankekjøring gjennom låtene vi har hørt mange ganger ville blitt for kjedelig.
Det blir kjapt klart at bandet gjør nettopp dette – lager nye, egne versjoner av klassikerne. Spesielt Iver Innset gjør en storartet innsats som sanger, i en overraskende vokal rolletolkning av gitarist og låtskriver Trond Graff alias Eddy Pussy.
Samtidig blir det raskt blir åpenbart at alle musikerne egentlig ikke er skuespillere. Replikkene blir i like stor grad lest opp, som fremført, selv om det skal nevnes at bandleder Tore Bruvoll overrasker positivt med sin komiske mimikk.
Å få høre låtene live fra et ekte, samspilt band gjennom hele forestillinga trumfer uansett behovet for Oscar-prestasjoner fra musikerne.
De flotte kulissene er som snytt ut av en amerikansk (eventuelt svensk?) TV-produksjon på 60-tallet, og skaper en flott ramme for både musikk og skuespill.
Historien om Tromsøguttene som reiste til Stockholm – ikke for å gjøre seg feite, men erobre verden vassende gjennom et hav av kåte jenter – har blitt fortalt før. Kveldens konsertforestilling er slik sett heldigvis ikke noen dokumentarisk oppramsing av hendelser.
Manuset har lånt litt fra Per Kristian Olsens bok om bandet, men mye er dikting. Eller skrøner, om du vil – i ånden etter The Pussycats’ lurifaks av en manager, Sten Ekroth. Et sentralt spørsmål er om man egentlig trenger å krydre fortellingen om The Pussycats med røverhistorier. Pussy-manien disse tromsøguttene opplevde var vill nok i seg selv, men den lar seg selvsagt ikke gjenskape på en teaterscene nesten 60 år senere.
At regissør Petter Næss plasserer Sten Ekroth i sentrum av historien, er slik sett et perfekt valg. Spesielt etter å ha opplevd Jørn-Bjørn Fuller Gees tolkning av den mildt sagt eksentriske Pussycats-manageren.
Gee får virkelig frem egoet, pompøsiteten og galskapen i Ekroth. Han slentrer rundt på scenen som en slesk jævel med en sjøltillit høyere enn Tromsdalstinden, og en moral lavere enn en blakk sirkusdirektør.
Skuespillerprestasjonen gjør det lett å forstå hvordan manageren gjennom sjarm og manipulasjon klarte å dytte sitt band frem i rampelyset.
Når Ekroth blir sentralt i selve musikkteateret, går det allikevel litt skeis. Gee er ikke akkurat noen ny Pavarotti, og låtene «Please Don’t Let Me Be Misundertood» og til dels «Gone Gone Gone» blir ikke noe effektivt innblikk i hva denne kyniske dandyen virkelig tenker og føler.
The Pussycats’ enorme stjernestatus på 60-tallet kom også som følge av en hysterisk fanbase. I forestillinga følger vi unge Pussy-elskere fra deres pikerom i Tromsø, via opprettelsen av fanklubben som ga bandet uvurderlig hjelp, frem til bandet kollapser. Sex og generasjonskamp er bakteppet mens skjørtene flagrer og musikken dundrer ut av høyttalerne på Scene Vest.
Fra et 2023-perspektiv er det paradoksalt at guttene drømte om å bli stjerner, mens denne generasjonen jenter ble avspist med drømmen om å bli fans.
Skuespillerne illustrerer godt hvordan jentene ble brukt som redskaper for å øke berømmelsen til The Pussycats, samt saldoen på managerens bankkonto. Allikevel skjønner vi at disse hysteriske og naive jentene er langt friere enn sine mødre, som egentlig ikke tør å drømme om noe som helst.
Dialogen er gjennomgående av det lettbeinte slaget. Regissør Næss er fra sine suksesser fra TV, filmlerretet og scenen vant med å portrettere litt odde figurer i et varmt, folkelig lys. Denne behandlingen får også Ekroth og Pussycats-medlemmene. Komikken treffer ofte – da gjerne løftet frem av ramsalte gloser fra Sverre «Teddy Pussy» Kjelsberg og Ottar «Jimmy Pussy» Aasegg – men blir tidvis dessverre også platt og forutsigbar som en Mot i Brøstet-episode som går i reprise for ørtende gang.
Småkonfliktene mellom den ambisiøse bandlederen Trond Graff og de øvrige festglade bandmedlemmene, i perioden hvor gjengen fra Tromsø i praksis er blakke uteliggere i Stockholm, skulle jeg ønske forestillinga dykket dypere ned i. Sten Ekroths exit, og bandets påfølgende kollaps blir en brå slutt på fortellinga.
Bandet avslutter heldigvis en trivelig forestilling med en veldig fin tolkning av «Let Me Stay With You», før teppet faller.
At Pussycats’ originalmedlemmer Trond Graff, Friedel Brandt og Ingemar Stjernedahl så inviteres opp på scenen for å motta publikums hyllest, er en skikkelig fin gest.