Jeg skreiv stygge ord om det amerikanske fengselsvesenet i Meek Mill-anmeldelsen forrige uke. Det er nesten så jeg angrer meg. Gucci Mane har nemlig i likhet med Meek Mill virkelig hatt godt av å sitte inne. Det var ikke bare en 50 kilo lettere Gucci som kom ut av fengsel i 2016.

Det var også en nykter, fokusert Gucci, som plutselig snakket i fulle setninger, uttalte ordene sine nesten klart og konsist, hadde sammenhengende konsepter og gjennomarbeidede flows.

En Gucci som var innstilt på å legge fortiden bak seg, og dedikere seg til sin da fremtidige kone. Som rett og slett var så forandret at fans lurte på om han var erstattet av en klone. For Atlantas største merkevare siden Coca-Cola hadde virkelig snudd på flisa.

Ta godt imot den første sertifiserte mumlerapperen, mine damer og herrer. Guccis varemerke var en sjanglende og snublende fremtreden, som mange har forsøkt å kopiere, men veldig få har lyktes med. Gucci selv var så proppfull av kodeinhostesaft, marijuana og merkecognac som ikke smaker særlig godt, at han sleit med å uttale ting korrekt. Han mumla ikke, han snøvla. Guccis beduggede innfallsmetode forandret hiphop for alltid.

Gucci Mane var også en trendsetter når det kom til nye måter å konsumere musikk på. Han spytta ut mixtapes kjappere enn man kunne si hostesaft, der det aller meste var improviserte freestyles. Han kunne spille inn hele mixtapes på en kveld, om han var i god nok form. Han har over 70 på samvittigheten.

Akkurat i det hiphop midt på 00-tallet var i ferd med å bli for selvhøytidelig og storslått, var Gucci der, med verdens laveste skuldre, et fårete smil og sin høyst personlige forståelse av det engelske språket. Gucci Mane var nesten som trap-æraens gangsterversjon av Biz Markie, klasseklovnen.

Der hans nemesis Young Jeezy marsjerte taktfast med stramt regisserte kamprop over 808-trommene, sjanglet Gucci seg nedover rekkene, med spritflaska i handa og djevelhorn retta mot himmelen. Men det var også nok av klovnetårer, og «Guwop» levde ut livet sitt som på reality-TV. Vi har ledd, grått og alt mellom sammen med han.

Gucci Manes alderdom kan jo umulig bli som, la oss si Black Thought fra The Roots sin, men den er minst like interessant.

Guccis historie med soninger, beefs, personlige problemer, avhengighet og generelt drama er lengre enn reiseregningene til Erik Solheim, så det mangler ikke på noe å prate om.

Når Gucci tangerer dette, er han gnistrende god. Det renner bare ut av han. Gucci er kanskje den mest uanstrengte rapperen i historia. Når han, som nå, i tillegg mestrer handverket sitt som en grisespeeda polsk snekker, er han uslåelig.

I motsetning til nevnte Jeezy, som også debuterte rundt 2005, er Gucci relevant som aldri før nesten 15 år senere. Mye tilskrives selvsagt alle oppturer og nedturer som han bokstavelig talt har fått føle på kroppen, og har bidratt til å holde føttene hans på jorda, men også det faktum at Gucci Mane har operert som reine fritidsklubblederen i sørstatene.

Future, Young Thug, Young Scooter, Waka Flocka Flame og produsenter som Mike Will Made It og Metro Boomin har alle mye å takke Gucci for. På «Fathers Day» spøker han med dette «I fathered your style, gave ya´ll the wave/ But i didn´t get nothing for fathers day».

Gucci makter å balansere sitt voksne jeg med den fandenivoldske tøysekoppen vi er så glad i, og når han snakker om å finne seg selv, spille kabal alene på cella og besøke psykologen sin, gjør han det ikke som alle andre. «I´m talking to my shrink and I´m draped in a mink/ She asked me what I need, I said bitch, I need something to drink».

Produksjonene på «Evil Genius» er om mulig enda mere nedstrippet enn vanlig, og det gir Gucci Mane massevis av rom, noe han utnytter med beherskede raptuser, og fyller på med passende gjestevers fra en gnistrende Kevin Gates og ditto Youngboy NBA, og en pen, ikke for stor bunke av sine andre læregutter.

Er det lov å si at det blir for mye av det gode? Det er tross alt hans femte album siden han kom ut, og selv om han nesten egenhendig viska ut skillet mellom mixtape og album, er det tydelig at «Evil Genius», hans første i år, er ment å være album med stor A. Sånn sett er det litt mye å ta imot i ei setting, og som hans eneste album på et helt år kunne man venta enda litt til? Jeg tror kanskje utgivelsene fra i fjor er hakket hvassere.

Han frir ikke nødvendigvis så veldig mye til de brede massene, men det trengs ikke i 2018: bare mens han satt inne har rap gått fra å trenge mainstream-drahjelp fra popsangere eller billige gimmicks for å nå ut, til å gjøre monsterhits av strenge post-traphymner som «Bad & Boujee».

Gucci selv har nytt godt av dette med blant andre fjorårets «I Get The Bag», så hans eneste r&b-samarbeid er lettere sakrale «Wake up in the Sky» med Bruno Mars og med-fengselsfugl Kodak Black. Kanskje den kan bli en enda større hit for Gucci?

Det er hans tur nå, vinden har vendt. Han er kanskje ikke så ondskapsfull lenger, men det skal et tilnærmet geni til for å overleve alt det Gucci har, og fortsatt levere varene.