Etter å ha sett fjorårets bukta-konsert med The War On Drugs, sa jeg til meg selv:
«Jeg tror aldri det blir en bedre åpningskonsert lørdag i Bukta»
Vel – Gratulerer, Jonathan Wilson, du motbeviste meg. Dagens konsert med god hjelp fra det fantastiske været, er noe av det deiligste jeg har opplevd live.
Drømmer meg bort i sola
Allerede fra åpningslåten «Fazon» fra amerikanerens siste fullengder «Fanfare» er stemningen satt, og jeg drømmer meg bort i den nydelige musikken som kler sommersola utmerket. Det er melodisk, det «groover», det er avslappende, det låter perfekt!
Se for deg en musikk-blender der ingrediensene er: Steely Dan, Dire Straits og Pink Floyd. Resultatet blir Jonathan Wilson.
Hvert eneste anslag på gitarene spilles med et så følsomt og deilig «touch» som utfyller et perfekt lydbilde, og jeg tenker umiddelbart på den fantastiske Dire Straits-skiva «On Every Street», samt «Fearless» og «Breathe» av Pink Floyd.
Og kudos til lydteknikerne – for lyden var faktisk helt perfekt.
Instrumental-show
Det er ingen tvil om at de er glad i å «jamme». Det dras ut i femminutters instrumentalpartier som får samtlige i publikum til å applaudere de fantastiske musikerne opp til flere ganger per låt, og jeg hører fra en jente ved min side setningen som fint oppsummerer dagens konsert:
- Åh, dette er så sykt deilig!
Uheldigvis dras de instrumentale partiene litt for langt. Jeg blir etter hvert litt lei av alle de fantastiske gitarsoloene, og savner Wilsons fantastiske stemme.
Country-allsang
Midtveis i settet, akkurat i tide, rockes det opp et hakk med fantastiske «Moses Pain» og «Love To Love. Sistnevnte er en fantastisk countrypreget låt med allsangvennlige «la la la» i refrenget. Det blir ikke bedre stemning enn dette.
Jeg har egentlig ikke så mye mer å utsette annet enn at det blir litt for lange instrumentalpartier som tidvis kjeder litt. Hadde 15 minutter «jam» blitt byttet ut med to-tre knallåter, hadde jeg nok trillet en sekser på terningen.