GENE CLARK «No Other» (1974)
Han har skrevet noen av de største pop/rock-låtene verden har hørt. Han var en fantastisk vokalist. Han spilte inn ei av de mest slitesterke, briljante og forunderlige platene som er laget. Og han døde med ei skranten helse, som en forsoffen kjellerartist og som en relativt ensom mann. Den musikalske arven han etterlot seg er uansett noe av det aller ypperste som er gitt til oss vanlige døde.
Han var et av disse få geniene, Gene Clark. En som bare ristet ut låter av ermet, som allerede før de hadde truffet bakken ble klassikere. Ikke bare var han en av de beste låtskriverne vi har hatt, han var også en sjelden begavelse når det kom til å fremføre dem.
Hans navn vil for alltid være risset inn i musikkhistorien med gullpenn. Som den mest sentrale låtskriveren i The Byrds’ tidlige periode nådde han millioner av fans, og bandets status alene er nok til å sikre ham kulturell udødelighet i stjernene.
I et band som over tiden inneholdt bandmedlemmer som Roger McGuinn, David Crosby, Clarence White, Chris Hillman, og – ikke minst – Gram Parsons, var likevel Gene Clark det største talentet av dem alle (derom strides dog de lærde. De som holder på Gram har en god sak, selv om de tar knepent feil).
Han skrev mange av bandets beste og mest kjente låter («Feel a Whole Lot Better», «Here Without You», «Eight Miles High» m.fl.), og bare dét i seg selv er nok til å tildele mannen evig ære og berømmelse. Da jeg for noen år siden kjørte USA på tvers med en kompis, var jeg helt besatt på utelukkende å spille musikk fra den staten vi til enhver tid kjørte i.
Det var tidvis litt masete for sidemannen, men han var raus, der jeg satt i bilen og brente CD-er for harde livet (nei, strømming er ikke like gøy) i skiftene der jeg ikke kjørte.
Da vi kjørte inn i kaotiske Los Angeles, insisterte jeg lenge på bare å spille Gene Clark, og da mener jeg bare Gene Clark. Og det gjaldt også The Byrds, men utelukkende The Byrds-låtene der Gene Clark var låtskriver. Det var et slags takk til mannen, om enn aldri så lite patetisk og platt, jeg ser den.
Men det føltes rett. Og Gud hjelpe, for en helt ellevill bra 77-minutters CD det ble. Og grunnen var at jeg alltid har syntes litt synd på Gene Clark, at han ikke har fått nok kred. Han har vel det, men likevel. Ikke helt nok.
Siden han ikke var en spesielt bra gitarist ble han ofte, mot egen vilje, plassert bakerst på scenen under The Byrds-konsertene. At han tjente mest penger av samtlige i bandet på grunn låtskrivingen sin, gjorde også at klimaet mellom spesielt han og Roger McGuinn etter hvert ikke var til å leve med. At han hadde flyskrekk og ikke likte å turnere gjorde heller ikke saken bedre. Etter fire skiver var bruddet mellom ham og bandet uunngåelig.
Det er likevel som soloartist han gjorde sine største, kunstneriske bravader. Og det sier ikke lite, men alt om for et sjeldent stort geni han var.
I september var det 45 år siden denne soloskiva, og det enestående mesterverket, «No Other» kom ut. Neste søndag skulle Gene Clark fylt 75 år. For å markere dette slipper altså det engelske plateselskapet 4AD albumet ut i helt ny og oppusset utgave, med bråter av ekstramateriale. En stor og begrenset boks inneholder alt fra eksklusive flexisingler og den enorme dokumentaren «The Byrd Who Flew Alone» og masse annet nerdegull.
For samlere er det et sant mareritt av en godtepose som slippes, fordi fortapte sulliker som bryr seg om slikt alltid må ha alt slikt. At den koster et halvt oljefond får ikke hjelpe. Da kan du uansett nøye deg med den doble CD-en. Eller vinylen. Eller å strømme det hele.
Den opprinnelige plata er pusset opp og restaurert enda grundigere enn før (av The Byrds-entreprenør Sid Griffin, vokalisten i The Long Ryders og The Coal Porters, og John Wood, produsenten som har jobbet med alt fra Fairport Convention, Nick Drake, Pink Floyd, Nico og Cat Stevens) og i bonusmaterialet finner vi alternative innspillinger kun nær familie og bootlegfantaster med tvilsomme forbindelser har hørt før.
«No Other» kom ut året etter den halvveis mislykkede gjenforeningen med The Byrds (der Clark står for platas mest minneverdige låt, det glitrende åpningssporet «Full Circle»), og var skiva som skulle løfte mesterhjernen tilbake til gamle høyder. Skiva var ei storsatsing fra David Geffen og plateselskapsgiganten Asylum, og det var stilt store forventninger til den.
Med masse penger mellom hendene tok like godt Gene ut alle sine studiodrømmer og -fantasier, og skiva ble derfor spilt inn med et unevnelig digert antall innleide studiomusikere, og tok etter hvert form av noe helt annet enn det Geffen og Asylum hadde forespeilet seg.
Clark har selv sagt i intervjuer at han under innspilingsperioden utelukkende hørte på to skiver, Stones-plata «Goats Head Soup» (1973), den litt neddempede oppfølgeren til «Exile on Main St.», og Stevie Wonders «Innervisions» (også 1973). Særlig den siste forklarer nok de litt uventede sveipene gjør innom soul og (helt vagt iallfall) funk.
Albumet var i hvert fall overhodet ikke et konvensjonelt singer/songwriter-album i ordets bokstavelige betydning, men snarere heller en gigantisk smeltedigel av soul, gospel, country, pop, funk, psychedelia og gispende vakker tristesse og melankoli, men uten at den på noe tidspunkt spriker verken i låtkvalitet eller sound.
Den er derimot tilnærmet helt perfekt. Clark har selv fortalt at mange av låtene endret seg totalt underveis i studio, og kom ut på andre siden som noe helt annet enn han hadde tenkt.
Akkurat dette var nok Geffen irriterende enig i. I 1974 var heller ikke resten verden klar for dette. Det var angivelig ventet et konvensjonelt popalbum med små hint av country, og i stedet kom ei av de mest komplekse platene som er laget, og attpåtil med bare åtte låter.
Det kommersielle mageplasket var et faktum, til tross for til dels strålende anmeldelser, og da skiva ikke kom lenger opp på listene enn en lusen 144. plass, ble Clark sparket av Asylum og på toppen av det hele havarerte også ekteskapet hans.
Som nevnte Sid Griffin sier i den bekmørke og glitrende dokumentaren om ham, var Gene Clark etter tiden i The Byrds rett og slett for tidlig ute med sine nye, musikalske veier. Hele veien. Og derfor var det først i ettertiden at plata begynte å vokse på seg den statusen den har i dag.
Jeg har selv ingen plater i min egen samling der magien utfolder seg i flere lag, og der man oppdager flere nye detaljer og oppdagelser for hver enkelt lytterunde. Skiva er helt enormt digert produsert, og man aner et arbeidsklima der øl og vin ikke var de eneste stimuli som var i sving.
Man kunne skrevet en hel bok om hver enkelt av låtene, men noen må likevel nevnes kort. «Silver Raven» er en av de beste countrylåtene som er laget, og i boksen finnes den også i en fantastisk, seig og duvende soulversjon (den er også sluppet offisielt i strømmetjenester og på YouTube).
Sangen jeg alltid tolket som den handlet om ei litt sprø dame som skulle bringe frelse til fortellerstemmen, men som egentlig viste seg å handle om noe ufo-greier Gene Clark hadde hørt om på radio, og som endte opp i en temmelig sprø og melankolsk tekst.
Men den kunne handlet om bruksanvisninger på montering av oppvaskmaskiner for min del, og han kunne sunget den på kinesisk, for den underliggende sårheten, den hørbare desperasjonen og den intense innlevelsen i måten Clark synger på her er helt hinsides, inklusiv Hank-knekken han har opptil flere ganger i løpet av den.
Det over fem minutter lange tittelsporet er så suggererende og digert at man blir sugd inn i låten allerede når bassen slår an introen og faller ned på tonen låten legger seg i. Det nesten spøkelsesaktige gospelkoret løfter den ytterligere opp, og i midtpartiet, der ei enkel kubjelle dobler tempoet i bakgrunnen, er det hele så hektende og nesten paralyserende stort at man hiver etter luft.
Påfølgende «Strength of Strings», som varer i over seks og et halvt minutt, er et av de største stykkene musikk som er laget. Vokalharmoniene, stemmen til Clark, de såre gitarene, gospelkoret.
Det føles som det renner blod ut av fingrene mine mens jeg skriver det. For her blir ord virkelig lutfattige. Låten fikk nytt liv da kultbandet This Mortal Coil gjorde den 12 år senere, og den er fin den, bevares, men originalen er så bra at det nesten burde vært lovfestet at kun Gene Clark får lov å fremføre den.
Det gjelder i grunnen hele denne skiva. Jeg glede rmeg til å holde boksen i hendene, lese vedleggsheftene, se på flexisinglene, se dokumentaren på nytt og spille alle de rare og alternative versjonene som er der. Samt høre den originale plata i restaurert utgave. Det er vel ei av få plater jeg kommer til, eller har bikka 1.000 gangers gjennomlyttinger, dette.
Det gikk dessverre ikke så bra med Gene Clark, selv om han hele tiden slapp skiver med ujevne mellomrom, der det alltid var gull å finne i rillene. Han var ikke i stand til å lage møl, ikke om han engang prøvde.
Han fant aldri roen, og klarte aldri å reise seg kommersielt igjen, mens flere av de andre fra The Byrds bygget solokarrierer og klarte seg betydelig bedre, langt opp i den beinharde, kommersielle næringskjeden popindustrien er.
Det hele nådde et bunnpunkt da han ble saksøkt av sine gamle kolleger, fordi de (forståelig nok) ikke ville at han skulle turnere rundt med Byrds-trommis Michael Clarke, og noen random musikere, og kalle seg The Byrds.
De viste likevel storsinn og gjenforente seg da The Byrds ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i 1991, men senere på året døde Gene Clark av helseproblemer, angivelig forårsaket av et blødende magesår.
På den beskjedne gravsteinen står det kun navnet hans (Harold Eugene Clark), fødselsdato (17. november 1944) og dødsdato (24. mai 1991). Under er det risset inn et hjerte, med en liten blomst over.
Inni hjertet står det bare «No Other».