Raconteurs er et band jeg hadde glemt litt av. Dette på tross av at deres andre og fram til nå siste album «Consolers of the Lonely» holder seg godt.

Nevnte album kom ut for et drøyt tiår siden, så flere år i ensomhet er muligens grunnen til at Jack White har kalt inn sine gamle kumpaner Brendan Benson, Patrick Keeler og Jack Lawrence inn på studioteppet for å si: «Gutter, la oss rocke litt igjen, da!». Noe sammen-er-vi-dynamitt-følelse generer de dessverre overhodet ikke i løpet av sine 12 nye låter.

«Help Us Stranger» låter som en gammel kompisgjeng som møtes for første gang på lenge. Det er vel sannsynligvis også tilfelle, men de involverte har beviselig hatt mere og tørrere krutt i pistolen tidligere. Om det var full reisning i gamle dager, vaier Raconteurs’ flagg på halv stang i 2019.

Skuldrene er lave hos kvartetten. Samspillet er løst og ledig, med en følelse av spontanitet og lekenhet. Innledningsvis låter det som om gjengen har koset seg med å kaste litt idéer rundt i plenum, og jammet fram noen riff sammen.

Her ligger også albumets største svakhet. Idet «feelgood»-stemninga sakte, men sikkert går over i lett gjesping og hyppige blikk på klokka, blir det klart av flere av låtene er unormalt svake til denne gjengen å være.

Denne «kompiser på lokalet»-vibben står i rak kontrast til Jack Whites produksjoner det siste drøye tiåret. Detroit-rockens tidligere wonderboy har på brorparten av sitt solomateriale virket besatt av å stappe for mange forskjellige sjangre, instrumenter og lydbilder inn i én boks.

Men vriompeisen Jack deltar selvsagt ikke på ett album uten å dra et par kaniner opp av hatten. På «Shine a Light On Me» blottlegger han Freddie Mercury-komplekser som aldri burde ha kommet ut av skapet, mens «Don’t Bother Me» er like slitsom som en papegøye med ADHD.

I semiballaden «Only Child» viser Brendan Benson glimt av gammel storhet, men på tross av smakfull krydring i form av litt dilldall fra synthen og orgelet forblir selve låten uforløst. Det er allikevel disse mer tradisjonelle låtene, i skjæringspunktet mellom americana og classic rock, som er nærmest å fungere i Raconteurs-formatet anno 2019.

Jeg må innrømme å ha falt helt av Brendan Benson-lasset etter hans fin fine album «The Alternative To Love» (2005). Men det er noe med fyren jeg har savnet. På sitt beste fungerer den magre singer-songwriteren som en fin link mellom Cheap Trick og Drive-By Truckers. På sitt verste er han derimot skrekkelig kjedelig, og på denne plata er Benson stort sett en trøtt type som mumler inn i mikken.

På «Sunday Driver» vil plutselig Jack spille riffsterk og groovy stadionrock, men det blir med det ene kule riffet, uten særlig mye mer å skåle for. Denne plata består hovedsakelig av flere porsjoner lunken og vassen dad rock, ispedd noen flaue forsøk på å være «kreativ».

For å være helt ærlig, er jeg irritert på meg selv for å ha kastet bort tida med å lytte igjennom denne plata gjentatte ganger – i håp om at den skulle «vokse på meg». Gjenhørene har faktisk hatt motsatt effekt.

Så, ikke gjør samme feil, men styr unna. Om du vil ha ny, god rock; sjekk heller ut Mattiel, Amyl & the Sniffers eller Black Mountains siste. Og om du skulle lide av uhelbredelig nostalgi, er et gjenhør med «Consolers of the Lonely» å foretrekke foran dette totalt unødvendige, 12 episoder lange, skuldertrekket.