Neppe. Men midtveis i kvartettens debutplate fersker jeg meg selv i å fantasere om en slik kulturell renselsesprosess. Australierne gjør uansett en halvtime potensielt fylt av kjedsomhet om til en halvtimes heisatur i rock’n’roll-himmelen.

At Amyl and the Sniffers  nå får sin porsjon oppmerksomhet over hele kloden, er like naturlig som det er fortjent. Bandets musikk er selvfølgelig ikke noe kalkulert motsvar til de kjønnsløse, energifattige lydbølgene mange kaller rock i 2019. Men deres selverklærte pub-punk representerer, for mange av oss, et svært velkomment alternativ til overfloden av lutryggede og kafévennlige singer-songwritere med «mye på hjertet».

Dette er ikke lyden av middelaldrende gubber på desperat jakt etter å oppfylle gutteromsdrømmen. Ei heller lyden av kvinner som kjeder seg så mye som mellomledere i offentlig sektor, at de bruker fritida på å prakke trivialiteter ballet inn i melodrama på offentligheten.

Amyl and the Sniffers  er lyden av svette som treffer gulvet.

De er lyden av en spyttklyse som treffer midt mellom øynene.

De er lyden av puling på dass, og opptøyer i gatene.

De er lyden av folk som gir blanke faen i alt, bortsett fra det viktigste i livet: Å ha det gøy.

Slik som rock egentlig skal være, med andre ord. Bandet har funnet ur-rockens nerve, og hamrer løs på den med gliset til en tenåring som har fått gratis inngang og fri bar i fornøyelsesparken. Amyl and the Sniffers spiller punkrock i sin opprinnelige, og beste, form.

Her er det ingen triks, pretensjoner eller dilldall. Det er en herlig spontanitet i låtene, og på tross av at Amyl and the Sniffers  henter mye inspirasjon fra den originale punken og glamrocken ligner de egentlig ikke på noen andre band.

Sanger Amy Taylor er et friskt pust i en tid der ordentlige frontfigurer er mangelvare. Hun bjeffer og spytter ut ordene med en nær skremmende karisma og autoritet. At hun har personlighet nok til å skape kaos i ethvert konsertpublikum, føler jeg meg overbevist om.

Amyl and the Sniffers er i tillegg det mest eksplisitt australske bandet jeg har hørt siden legendariske Cosmic Psychos i sin tid veltet hjernen min opp ned, med sin massive og humørfylte traktorpunk. At Amyl og gutta, rent visuelt sett, er like «down under» som en bannende kenguru med kjølebagen full av øl, er en fin bonus.

Undertegnede har ingen inngående kjennskap til Australias sharpie-kultur på 70-tallet, men regner meg nå som nyfrelst tilhenger av hockeysveis – utelukkende på grunn av innsatsen til Amy og hennes tre mannlige medspillere. Her har musikk-Norges vedvarende elsk for folkehøyskole-mote – som burde vært forbeholdt ullgenser- og brillefetisjister – et band å se opp til, og ta lærdom av.

«Control», «Shake Ya» og «Gacked on Anger» får det til å koke godt både i kroppen og topplokket. Amyl and the Sniffers beholder med disse 11 låtene formtoppen fra EP-ene «Giddy Up» og «Big Attraction».

Så om du liker rocken din svett, aggressiv og gøyal er det bare å kaste seg hodestups ut i moshpiten sammen med Amy og hennes tre blokes.