I løpet av seks timer, tre pauser inkludert, inviteres vi til Italia og inn i Elena Ferrantes verdenskjente fortelling om Elena og Lila. En fortelling om gledelig vennskap, sjalusi og skiftende relasjoner, i et samfunn preget av mafiavirksomhet, vold, utnyttelse, klasseforskjeller og politisk splittelse. Forestillingen er oppslukende, men krevende.

Da 66 år gamle Lila Cerullo sporløst forsvinner fra hjembyen Napoli i 2010, begynner bestevenninna Elena Greco å nøste i tråder og minner for å gjenfinne historien om venninna. Gjennom enkel scenekunst og kulisskifter tas vi med inn i livets ulike epoker – gjennom den fattige barndommen i Napoli, ungdomsårenes kjærester, elskere og skiftende familieforhold.

foto
MEKTIG: Scenografien er mektig imponerende i Hålogaland Teaters lengste teaterforestilling noensinne. Foto: Knut Åserud

Lukta av kruttrøyk står i lufta i mafiabyen. Et enkelt teppe, blå gardiner og sterke lyskastere tar oss med til kyst og solvarme, et annet teppe og noen få møbler former en akademikerbolig i Firenze. Enkelt, men troverdig.

Forestillingen filmes og direktesendes på gardiner over scenen, noe som tillater oss å komme nært og filmatisk inn på skuespillerne i scener der ansiktsuttrykk og nærhet er ekstra viktig.

Elena og Lila er to like, men samtidig veldig ulike jenter og kvinner som har lovet hverandre å stå sammen i tykt og tynt. Begge er skolesmarte, men Elena er flink, Lila er glup. Elena er snill og forsiktig, Lila er tøff, vill og rappkjefta, men begge er uredd. Gjennom livets mange skifter dras de fra og til hverandre mellom intriger og sjalusi, savn og seksuelle behov.

foto
KREVENDE: Til sammen 16 skuespillere er på scenen i løpet av «Min briljante venninne». Flere spiller att på til flere roller, noe som innledningsvis kan være krevende å henge med på, mener vår anmelder. Foto: Knut Åserud

Julia Bache Wiig gjør en briljant rolle som Elena. Hun oser beskjeden, flink pike som jobber hardt og målretta, men som ofte havner i skyggen av andre. Hun gjennomfører en klassereise, men er stadig utilpass og på søken etter noe annet. Ofte trekkes hun mot Lila. Wiig tilpasser rollen elegant og troverdig, og skildrer et liv av kontraster.

Hanne Mathisen Haga gjør en minst like briljant rolle som Lila. Som barn er hun obsternasig og frekk – men samtidig følsom og forsiktig. Ofte har hun et behov for å heve seg selv over andre – og det eneste som kan kue henne er møtet med voldelige relasjoner og undertrykkelse. Haga skildrer rollen lekent og troverdig både med og uten replikker.

foto
FILM: «Forestillingen filmes og direktesendes på gardiner over scenen, noe som tillater oss å komme nært og filmatisk inn på skuespillerne i scener der ansiktsuttrykk og nærhet er ekstra viktig», skriver iTromsøs anmelder. Foto: Knut Åserud

Det er ei stor rollebesetning vi har med å gjøre, i det det er til sammen 16 skuespillere som besøker scenen underveis. Ikke nok med det, flere av dem spiller flere roller – og det er ikke bare tidvis, men ganske ofte vanskelig å skille mellom roller og navn som Cerullo, Carracci, Cappiccio, Galiani og Greco. De som har lest bøkene og kan historien fra før, hadde nok en stor fordel under maratonen av rolleskifter. Det er vanskeligst å henge med i starten, men takket være et godt cast blir det enklere å skille rollene etter hvert i fortellinga.

Spesielt de mektige og manipulerende Solara-brødrene spilt av Iver Innset og Frederic Molund bemerker seg i sin ekle, klysete pappaguttstil. Kristian Figenschow er morsom i sin tragikomiske rolle som beruset, kåt gamling som stadig dukker opp rundt Elena.

foto
SEKS TIMER: «Sett i etterkant, gikk seks timer overraskende fort – og har du tid, anbefaler jeg på det sterkeste å ta turen», konkluderer iTromsøs anmelder etter premièren på «Min briljante venninne». Foto: Knut Åserud

Vi får servert italiensk inspirert mat i forestillingens to første pauser – en artig og smart måte å bryte opp i teaterets form for binge-watching. Pausene er samtidig helt nødvendige – for forestillinga er litt for lang. Jeg mener ikke at noen scener burde vært kuttet – for de alle hørte med, men jeg ble mot halvveien litt usikker på hvorvidt den lange fortellinga gjorde seg på en teaterscene. Spesielt siste akt ble noe langdryg – for skjebnene i forestillinga er tragisk i lineær form, fra start til slutt.

Jeg har alltid høye forventninger når jeg går inn til forestilling på Hålogaland Teater, og jeg har heller aldri blitt skuffet. Ei heller i går. Sett i etterkant, gikk seks timer overraskende fort – og har du tid, anbefaler jeg på det sterkeste å ta turen!