CURTIS HARDING«If Words Were Flowers»(Anti)

Etter to album som har gitt sansene en trøkk, og dansefoten en sprøyte adrenalin, tar Curtis Harding steget helt opp i eliteserien med sin nye plate.

Atlanta-artisten setter fortsatt soulmusikken ved roret, men inviterer en rekke beslektede sjangre om bord i sin ark. Over 11 låter blir det en seilas der vi får mye saltvann i fleisen.

Se Egons musikktips her

Andrelåt «Hopeful» er i seg selv et miniepos som representerer albumet godt. Gospelkor, jazza blåsere og en tung hip hop-beat flyter etter hvert ut i et kosmos av psykedelisk rock. Resultatet er direkte funkadelisk, og et nikk i retning freidige eventyrere som George Clinton og Isaac Hayes.

«If Words Were Flowers» er et sjeldent vakkert album. Arrangementene er utrolig smarte, som gjør disse 41 minuttene til en totalt uforutsigbar reise.

I sentrum uttrykker Curtis Harding frykt, forvirring, men også håp for sin egen og omgivelsene fremtid. I et øyeblikk fremstår sangeren som en tapt sjel, i det neste som en profet for et USA preget av nedgangstider og usikkerhet.

For alle dere som likte Michael Kiwanukas siste album tør jeg påstå at «If Words Were Flowers» er et aldri så lite knepp opp fra det den evnerike briten holder på med. Denne plata er i alle fall bænkers på undertegnedes topp 10 fra 2021.

THÅSTRÖM«Dom som skiner»(Razzia/Sony Music)

Den har vært mørk og industriell, musikken Joakim Thåström har vrengt ut av seg sjøl i siste delen av karrieren.

Industrielt låter det for så vidt fortsatt, men maskinvaren er lettere denne gangen. Dét er også sinnelaget til Thåström selv. Å sparke backingbandet har åpenbart frigjort en ny energi i 64-åringen.

Stemmen og melodilinjene er de samme, men Thåström synger på «Dom som skiner» i større grad med åpne øyne og løftet blikk. Ikke rart, da de musikalske omgivelsene er lysere.

Soundet domineres i større grad av synth, koringer og lekre strykearrangementer, og musikken trår ofte inn i popterritorium. «Isbergen», der First Aid Kit gir lyd fra seg i bakgrunnen, er blant låtene med refreng som definitivt har allsangfaktor.

Men, slapp av! Vår svenske venn har ikke gått helt «Eurovision», selv om han har knust sine gitarer, og flørter med elektropopen. Både musikk og lyrikk har dybden vi har blitt vant med fra den kanten, og historiene er fulle av sterke beskrivelser som oser av både humor, hån, varme og savn.

Etter å ha dratt oss gjennom rennesteiner og tomme fabrikklokaler åpner Thåström vinduet, og slipper lyset inn, denne gangen. «Dom som skiner» er muligens hans peneste album, og prov på at svensken ikke ønsker å ruste fast i sitt etablerte format.

MARISSA NADLER«The Path of the Clouds»(Bella Union)

Marissa Nadlers kunstneriske utrykk er ikke lett å beskrive. Mørk pop, gotisk folk eller valiumrock? Kall det hva du vil. Men om du liker dine melodier langsomme og fortryllende er «The Path of the Clouds» obligatorisk lytting.

Dette er leirbålmusikk for folk som anser en pubrunde på søndagskvelden som friluftsliv.

Spøkelser vandrer rundt i de melodiske kulissene, og da passer det godt at lyrikken i stor grad omhandler døden – fra morderballader til svært grafiske metaforer for avdøde romanser, som i den absurd vakre «Couldn’t Have Done the Killing».

Stemmen til Nadler er som å høre min forestilling av en mytologisk figur. En nymfe som varsomt lokker deg inn i berget, og har langt mer enn ei grøtsleiv i arsenalet.

For å skape den trolske stemninga får i Nadler vokal hjelp fra Emma Ruth Reynolds, Mary Lattimore og Black Mountain/Lightning Dust-vokalist Amber Webber. David Lynch burde egentlig ha laget en ny film eller serie, for å sette bilder til denne fortryllende musikken.

OUTRE-TOMBE«Abysse Mortifere»(Temple of Mystery Records)

Om du trenger lydspor til den kommende mørketida, trenger du ikke lete lenger. Nyplata fra kanadiske Outre-Tombe låter som om den nettopp har brutt overflata i en muggen jordkjeller, og går ut i natta for å drepe omgivelsene med dødelig dårlig ånde.

Soundet er hakket mer råttent enn på de knakende gode forløperne «Répurgation» (2015) og «Nécrovortex» (2018). Denne skiva er med andre ord fans av Dream Theater og Opeth sitt verste, mest uhygieniske, mareritt. Her lukter det ikke av håndsprit, men en kirkegård full av tomme ølbokser.

For oss som liker death metal av type Bolt Thrower, Autopsy og Obituary er dermed «Abysse Mortifere» en skikkelig godtepose. Her er det plenty av feite gitarriff, med både groove og d-beat i bunnen.

Frontmann Fred Tremblay nailer virkelig vokalstilen som passer musikken; en blanding av gutturale dødsbrøl og rabiat hardcore-vræling. I og med at språket er fransk får jeg bare regne med at lyrikken tar for seg temaer av dunkel art. Prima dødsmetall er det uansett.

LA LUZ«La Luz»(Hardly Art)

La Luz har det siste tiåret vært et fargesprakende tilskudd i den internasjonale rockscenen. På album nummer fire fortsetter Los Angeles-bandets miks av psykedelia, surf og pop å sette sanseapparatet mitt på prøve.

«La Luz» er en mer dempet og lunefull affære enn den glimrende forløperen «Floating Features». Det vi mister i volum og hastighet – ettersom La Luz letter trykket på gasspedalen – får vi igjen på andre fronter.

Trioen nye album bæres frem av lekre vokalharmonier. Det låter som en drøm av typen du ikke vil våkne opp fra. Du vet, drømmene du trekker dyna litt lenger opp for å kose deg ekstra lenge med.

Orgelspillet til Alice Sandahl tar større ansvar i melodibildet, og låtene gir enda mer plass til La Luz’ sterkeste signaturuttrykk: Gitarspillet til frontkvinne Shana Cleveland.

Cleveland komper egentlig ikke låten med sin gamle Fender, hun illustrerer dem på samme måte som en tegneserieskaper bruker sine fargestifter. Resultatet er så lekkert at man skulle ønske ørene var utstyrt med tunge, slik at de kunne slikke i seg melodiene.

Den mørke instrumentallåten «Spider House» – som er tungt, tungt inspirert av The Beatles-klassikeren «I Want You (She’s So Heavy) – runder av et ypperlig album på ypperlig vis.