Noen band eller artister knytter man sterke bånd til. Så sterke at man savner dem sårt, om rakkerne er så ondskapsfulle at de tar seg en lengre pust i bakken.

Etter evigheten i form av syv års albumpause er sanger, gitarist og låtskrivergeni Greg Cartwright og hans band gjennom 20 år, Reigning Sound, endelig tilbake.

Etter en 30 år lang, og svært produktiv, karriere som startet i front av undergrunnslegendene Compulsive Gamblers og Oblivians har Cartwrights låter vist seg som evergreens man bare må vende tilbake til.

På forrige Reigning Sound-plate, «Shattered» (2014) dyppet Cartwright ni av ti tær ned i soulbassenget. På dette albumet har artisten som vokste opp i Memphis gjenforent Reigning Sounds originalbesetning fra hans gamle hjemby.

Derfor antok jeg at nyplata ville være nokså rolig, med høyere countryfaktor – som på denne gjengens to tidligere innspillinger «Break Up Break Down» (2001) og «Home For Orphans» (2005).

Resultatet, spilt inn i løpet av én hektisk uke i et korona-nedstengt Memphis, har både soul og country i varedeklarasjonen. Men i kjernen er «A Little More Time with Reigning Sound» et popalbum med rock’n’roll-instrumentering.

Pop er i Reigning Sound-sammenheng synonymt med formatet og lyden fra popmusikkens to gylne tiår, altså 50- og 60-tallet. Heldigvis! Lyttere som forventer blodsprengt punk og knivskarp garasjerock bør uansett med fordel kalibrere sine forventninger.

Fråden er borte fra munnviken til Greg Cartwight, men det er plenty av swagger i hofta når Reigning Sound plugger i forsterkerne, og tramper toget i gang. Man får mer lyst til å danse enn å brøle mot månen til lyden av Reigning Sound anno 2021.

Én vesentlig ting har dog ikke forandret seg gjennom 20 år: Kvaliteten som løfter Reigning Sound et lite hakk over stort sett alle andre band, er låtene.

Om man anser låtskriving som et fag, er Greg Cartwright langt forbi «mester»-stadiet. Noen burde ta ansvar, og tvinge denne fyren til å avsløre sine tips og triks for både håpefulle og rutinerte popkomponister. Gjerne mens han multitasker, og legger et knippe av sine favorittsingler på platespilleren underveis.

Når det gjelder arrangementer og instrumentering er «A Little More Time with Reigning Sound» et nøkternt album. Forståelig nok. Man trenger ikke sminke eller pynte denne grisen med masse dilldall. Kjøttet er allerede saftig og fullpakket av smak.

Litt lydmessig snacks blir selvfølgelig servert. Den bittersøte balladen «Moving & Shaking» løftes opp over skydekket av John Whittemores himmelsk lekre pedal steel-spill, mens strykere gir et par av låten litt ekstra piff.

Denne skiva er kroneksempelet på klisjéen «musikken vokser for hver gjennomlytting». Låtene i seg selv er derimot blottet for klisjéer, i sin kombinasjon av spontanitet og uforutsigbarhet. Melodilinjene bryter etablerte mønstre, og er såpass intelligente at man får lyst til å bli bedre kjent med dem etter «første date». Bare hør tittelsporet, der teksten ironisk nok blir en glimrende metafor for nettopp dette.

Den eneste låten man får lyst til å skippe på dette albumet er typisk nok platas eneste coverlåt; en OK minus versjon av Adam Faiths «I Don't Need That Kind of Lovin'»

Å dra ut høydepunkter fra disse 12 sporene er ikke lett. «Just Say When», der Greg gjør en duett med Coco Hames (hans gamle partner fra det forferdelig bra bandet Parting Gifts), skiller seg allikevel ut. Låten har en psykedelisk touch og et orgeltema som gir meg assosiasjoner til 60-tallets James Bond-filmer.

«Oh Christine» er så smart, så sjelfull og så lekker at man får lyst til å gifte seg både med dama og melodien. «You Don’t Know What You’re Missing» låter som en gatefest der The Bobby Fuller Four og The Searchers har slått seg sammen.

Tekstene til Cartwright står som alltid godt til musikken. Historiene omtaler som oftest kjærlighetsforhold der det faller noen tårer ned i ølglasset. Hendelsene og persongalleriene bør være lette å kjenne seg igjen i, om man har et minimum av livserfaring.

Trenger du en humørspreder, en venn som har noe interessant på hjertet og kan kunsten å fortelle en god historie? Da er det bare å bli kompis med Reigning Sound, og riste på både ræva og bollesveisen.

Tusen takk, Greg Cartwright, for at du endelig gir ut musikk igjen!