Det danske femmannsbandet D/troit økte i alle fall øyeblikkelig pulsen til denne «soulnyteren» fra første møte.
Om bandnavnets nikk til «The Motor City» eller gruppas skandinaviske opphav er grunnen til at Københavnerne omtales som northern soul, vet jeg ikke. D/troit underkaster seg nemlig ikke begrensningene til noen subsjanger. Bandet har stålkontroll på de bombastiske dansgulvslagerne, men behersker også bittersøt deep soul svært godt.
Flere av låtene evner å gynge godt samtidig som de serverer små stikk i emo-nerven, noe altfor få musikere tar mål av seg til å gjøre, og enda færre lykkes med. «This World (Is Changing)» og «Roll With the Punches» er kroneksempler på dette, hvor drengerne topper låtene med refrenger av innertier-format.
Hardkokt funk får vi også servert, med obligatorisk blytung bass, enstrengs gitarspill og brennheite congas. Dette har D/troit selvfølgelig kopiert rett ut av læreboka, men det låter allikevel som om musikken har sin opprinnelse i hjertet og hofta – ikke hjernen.
Den urbane, kontante funken av type James Brown eller Dyke & the Blazers danner fundamentet, men danskene er ikke minimalistiske, eller redde for å brodere litt på toppen av kompet. Musikken er eksplisitt seksuell, løssluppen og utforskende, der riffene minner om noe New Orleans-gudfedrene The Meters kunne ha gjort på første halvdel av 70-tallet.
På disse ti låtene er det mye energi, pluss et samspill så delikat at det grenser til det uanstendige. Frontmann Toke Bo Nisted synger med stor troverdighet, som om han er født og oppvokst på de amerikanske gatehjørnene denne musikken i utgangspunktet ble unnfanget. Dansken berger seg gjennom tekster såpass harry som «Hurricane» fordi han åpenbart mener hva han synger.
Trangen til å se dette bandet live er nesten bokstavelig talt til å ta og føle på, men i mellomtiden vi i alle fall «Soul Sound System» vil gjøre enhver fest bedre idet nåla treffer platetallerkenen. Samtlige spor er ikke klassikere, men på sitt beste leverer D/troit tilnærmet perfekt musikk.
