Bandet ble stifta i 2011 og består av musikere fra både Nederland, Frankrike, Sverige og Tromsø. Frontfigur er den nederlandske pianisten Mike del Ferro, en ettertrakta komponist, pianist og arrangør som har turnert i over 100 land og har spilt med artister som blant andre Branford Marsalis, Jack DeJohnette, Randy Brecker, Deborah Brown, Scott Hamilton og Richard Galliano.

Han jobber mye med jazz i krysningspunktet med tradisjonsmusikk fra Asia, Sør-Amerika og Afrika. Med den svenske trompetisten Dan Johansson og de to tromsømusikerne Ola Asdahl Rokkones (sax) og Dag Okstad (bass) i bandet, kan vi i dette tilfellet også føye til noen nordiske røtter som virker inn på totalbildet av musikken på albumet «Autumn Sessions».

Med seg på dette prosjektet har del Ferro også den unge franske trommeslageren Anne Paceo, et virkelig stjerneskudd på sitt instrument med flere høythengende jazzpriser fra sitt hjemland. Dan Johansson spiller fast med verdenskjente Norrbotten Big Band som trompetist og hornist.

Det er med andre ord et solid mannskap Mike del Ferro her har samla, og det høres også godt på resultatet. Fire av musikerne bidrar også som komponister på utgivelsen, uten at dette fører til noe skjemmende sprik i uttrykket, noe man kanskje kunne forvente seg når musikere fra fire ulike land og med variert bakgrunn trommes sammen.

Albumet åpner med Ola Asdahl Rokkones’ «Bestemamma» som på mange måter setter hovedstemninga for plata. Dette er melodiøs og lett tilgjengelig jazz med virkelig høy klasse over framføringene.

I Rokkones sin musikalske hyllest til bestemora, kan man formelig høre at hun brukte å synge for Ola da han var barn. I melodien kan man ane små lån fra det norske barnesangrepertoaret, ikke minst fra Aasmund Olavsson Vinjes «Blåmann» (Blåmann bukken min).

Den nordiske blå-lyriske tradisjonen står her som et solid bakteppe for det melodiske, og Anne Paceo følger opp med et snev av det melankolske i sin «Birth and Rebirth».

Også hennes «Yokaï» er det en lyrisk grunntone som preger uttrykket. Kanskje kan man bli litt overraska over at en trommeslager leverer denne type låter, men hører vi hennes nyanserte spill og fintfølende forhold til musikken, er det ikke på noen måte like overraskende.

Svenske Dan Johanssons hyllest til Vesterålen i låten «Nyksund» føyer seg også inn i den mer neddempa og lyriske delen av albumet.

Den første smakebit av noe anna får vi på platas tredje spor hvor Mike del Ferro skrur opp tempoet og gir oss en speende og mer rytmesterk låt med «Phola Mamba» hvor Latin-Amerikas innflytelse på jazzen setter sitt preg.

Med opptellinga «One, two, one, two, three» drar Anne Paceo i gang albumets andre komposisjon av Rokkones, og denne «Prisme» må karakteriseres som den som mest plasserer seg innen moderne mainstream-jazz med strålende samspill og vekslinger mellom Dan Johanssons trompet og Ola Rokkones’ saxofon som det som setter seg mest fast hos denne anmelderen.

Mike del Ferro gir oss også en morsom avslutning på plata med låten «Tiritomba», en folketone fra Napoli, bearbeidd av den italienske komponisten Guillaume Louis Cottrau og arrangert av del Ferro.

Tittelen sier kanskje ikke så mye, men når du hører kvintettens framføring, vet du at dette er en melodi jeg har hørt før. Spesielt husker jeg en versjon med mandolin som soloinstrument, i beste søritalienske stil.

Totalt sett blir dette albumet en både flott og morsom opplevelse med gode komposisjoner og strålende leveranser fra de medvirkende musikerne.

«Autumn Sessions» er spilt inne i Store Studio i Bodø med Håvard Christensen som produsent sammen med del Ferro selv, og føyer seg inn som en fin tilvekst i tromsøselskapet Finito Bacalao Rekords sin etter hvert solide katalog.