Ja, det er en sympatisk tanke å utfordre folk musikalsk, og Døgnvill har opp gjennom årene hatt en del tilsynelatende merkelige bookinger som på en eller annen måte har fungert.
Spørsmålet er dog om ikke Tommy Hjelm & Insense er den som ligger lengst fra komfort-sonen til det tradisjonelle Døgnvill-publikummet av alle.
Bommer
Og det fungerer faktisk ikke helt.
Vokalist Tommy Hjelm sier det selv «Vi er de sorte fårene mellom Kurt Nilsen og Tone Damlie».
En underdrift, for å si det mildt.
Insense er nesten å regne som de sorte kamelene eller sjiraffene...
Synd, mener jeg.
Insense leverer en helt kurant konsert fra Hovedscenen, men det er snublende nært perler for svin — foran scenen står et hundretall mer eller mindre overraskede/sjokkerte/vantro (velg selv) publikummere — med islett av et og annet hardcore-fan.
Feil setting
Og uten feedback fra publikum er det vanskelig å få den nødvendige gnisten som starter motoren.
Innholdsmessig er det full gass hele veien, tungt, tett og brutalt.
Bandet er tight, sammensveiset og samspilt — låtene sitter som de skal, men jeg tror at både jeg og bandet savner en annen setting.
Testosteron-rock av sinte menn med rumlende trommer og oppspeeda gittarrrrrerr hører ikke heime på en familiefestival, Insense hadde kommet så mye mer til rett innendørs i en mørk kjeller.
Da hadde dette smakt fugl.
