Men de er ikke det. De er derimot en trio fra New York som gir ut platene sine på en ehhh… indielabel. Som de ville sagt over there: DOH!

Hvilken merkelapp man enn velger å henge på trioen, er det uansett et band som definitivt fortjener mer enn å bli sett på gjennom ironibriller, for musikken de pumper ut er alt annet enn parodisk.

De har (etter litt slapp research å bedømme) sluppet ei skive tidligere, men bare på kassett, og den har jeg, i likhet med de fleste andre, ikke hørt. Sånn sett er dette på sett og vis å regne som en slags debut iallfall.

Bandet er solid plassert i 60-tallets psychedelia/pop/rock, der det sendes britiske vink til både The Beatles (på sitt mest syra), Pretty Things, The Kinks og Spacemen 3, mens deres egne landsmenn i The Byrds og 13th Floor Elevators er lette å skue i bakgrunnen.

Selvsagte anslag av de uunngåelig NY-pionerene The Velvet Underground er de heller ikke redde for å avdekke. De låter heller ikke så langt unna engelske The Temples på sitt minst pompøse og aller beste.

Og dermed løper de selvsagt en viss risiko for å tryne rett ned i referanse- og parodisalaten. Takk og lov er de ikke på vei ned dit overhodet. Det er de nemlig altfor bra til.

Beechwood spiller eminent psychpop, og de skriver tidvis helt fantastiske låter man får lyst til å sveve rundt i rommet av.

Åpningssporet «Ain’t Gonna Last All Night» har de sågar laget video av (tenk at det fortsatt lages musikkvideoer! Video er den nye vinylen! Snart kommer det en minidisc-revival!), og er veldig fin, mens platas mest tilgjengelige poplåt er den smektende og supermelodiøse «Heroin Honey».

De har også fått plass til et par seige, halvspeisa og syra spor, som også gir skiva lenger liv, og et ønske om å høre den flere ganger dykke mer inn i den. Seige «Pulling Through» er direkte vidunderlig.

Faktisk føles coverversjonen av The Kinks «I’m Not Like Everybody Else», ei av de merkeligste B-sidene på sekstitallet (flipsiden av «Sunny Afternoon»).

Merkelig, fordi den burde vært ei A-side, da den kanskje mer enn noe annet Ray Davies skrev viser for en helt fly, hakke forbanna mann han var. The Chocolate Watchband skulle noen år senere udødeliggjøre den, og gjøre den til et slags garasjeanthem.

Skulle ikke forundre meg om det er her Beechwood har plukket den opp. Og den er ikke dårlig heller. Den må derimot måles opp mot både original- og sjokoladeversjonen, og den duellen taper de fleste.

foto
BEECHWOOD «Songs From the Land of Nod» (Alive Natural Sound)