Noen ganger holder det å gjøre det enkelt. Etter å ha mottatt et overraskende, 20.000-kroners stipend på scenen rett før konsertstart, sier Dagny nonsjalant: «OK, skal vi kjøre show?»
Og så gjør hun det.
Ikke kjører show som i baluba, sirkus og Vegas. Men en sabla bra popkonsert med flere skuldertrekk enn nikk til rock.
I en bransjeverden der det blir mer og mer fiksfakseri og fokus på fremtoning er den London-bosatte tromsøværingen Dagny Norvoll Sandviks tilnærming til konsertformat tilbake til basisvarene. Til musikken.
Tre britiske gutter på trommer, bass og gitar. (Selvsagt heter de Richard, Chris og Richard, britpopkameleoner som ikke engang mødrene deres kjenner igjen på gaten.)
Dagny håndterer scenen uvørent og gjennomført, mens hun synger så kraftig at lydmannen må jobbe hardt gjennom åpningslåten for å hindre at det ikke høres ut som a cappella.
La gå at det ikke er så enkelt – lydbildet klinger til tider av ting som ikke kan komme fra de fire på scenen. (De kunne jo stappet en synth et sted bak i lokalet, for syns skyld om ikke annet.)
Låtene gaper over for mye, vil være mye mer grandiose enn de klarer. Referansepunkter: Michael Jackson, Oasis, Taylor Swift. Det er følelsen av veldig «proff» låtskriverkompetanse.
«Backbeat», som selvsagt er den avsluttende elefanthiten i rommet, har for lengst bikket fem millioner avspillinger på Spotify. Det magiske ved den låten – og skal det vise seg, flere av 25-åringens låter – er at de høres ut som de fortjener og ber om å bli spilt like mange ganger.
Helst enda flere.