Det er en flott tid å være middelaldrende rapper. Ikke bare har folk som Griselda vist at man kan breake i 30-årene, og gitt en ny vår for tradisjonsbunden rap.

Spillet er forandret. Radiosingelen er en saga blott, tradisjonelle låtstrukturer kastet på båten og voksne rappere trenger ikke å nå ut til kidsa.

Nå skal hiphopens dommedagskåte hoffnarr få nyte godt av dette, åtte år etter forrige album.

Da han eksplomegfaensteikemegderte på A Tribe Called Quests «Scenario» i 1991 var det tidenes «spol tilbake»-øyeblikk. Hva faen skjedde? Var det et fly? Var det en fugl? Nei det var en høyatletisk tasmansk djevel av en rap-tornado som endevendte alt som kom i veien.

En teknisk rapper som faktisk er gøy å høre på. Antitesen til Eminem som kapprapper med seg selv med et sutrete oppsyn og sterkt behov for litt Samarin. Busta gjør det med ei flaske Hennessy i handa, et skjelmsk glis og et blikk så intenst at Prepple fremstår som Sereena Manesh.

Han er arkitekten av klubbangeren som vi kjenner den. Han lærte rappere å lage låter for dansegulvet uten å gå på akkord med gatekredibiliteten. Han er den ukronede kongen av gjesteverset og remixen.

I albumformatet har han slitt litt mer, og i forkant av sitt tiende forsøk har han til gode å levere det monumentale stykke arbeid som går inn i den klassiske albumkanonen ved siden av «Illmatic» og «Doggystyle». Ironisk nok er han nå, ikke veldig langt unna 50-årsdagen sin, nærmere enn noensinne.

«Call Me Coo-Coo Or A Conspiracy Theorist» messer han, og det gjør vi. Inspirert av Public Enemys afrosentrisme, Nation of Islams doktriner og boka «Behold the Pale Horse» formet han sitt egne paranoide verdensbilde, og starta nedtellingen til undergangen. Det kulminerte med «E.L. E» i 1998.

Den gang var det årtusenskiftet vi var redde for. Så kom 9/11 og en ny tidsregning, hvor pandemier og full samfunnskollaps truet i det fjerne.

Og med «E. L. E 2» treffer han tidsånden så til de grader, i sitt 30. år på plate. Jeg skriver mens jeg venter på tidenes valgthriller, og FHI varsler full innstramming. Det er umulig å ikke få frysninger. Selv om konspirasjonene nærmer seg Nyhetspeilet-nivå når han får vann på mølla.

Busta har ringt inn absolutt alle tjenester for å sikre at dette blir en event vi husker. Chris Rock er hypeman, Rakim dukker opp på introsporet. Han utskinner to av sine største arvtakere. Farrakhan gir en lang tale. Det er toppen av isfjellet. Men dette er Bustas album, gjestene får aldri styre showet.

Produksjonen er upåklagelig, med en nostalgisk varme og en detaljrikdom en stortingsmelding verdig. Sequencingen, i hvert fall på første del, er av en annen verden. Vi tas på en reise hvor plottvister og gledelige gjensyn venter rundt hver eneste sving. Her har han nok lært litt etter sine år hos Dr. Dre.

Måten han går totalt bananas og flipper M.O.P. og Bell Biv Divoe på, etter først å ha levert en heftig gubbeversjon av «Scenario»-galningen, samt advart mot flere opptøyer, og reflektert litt over 2020, ga meg seriøst brokk på begge sidene.

Dette er en mann i full kontroll over sine kreative krefter, som har fått ta seg tiden til å perfeksjonere. Før han roer ned på platas midtparti og gir oss sjelfulle betraktninger og balsam for ørene.

Jeg har ett ankepunkt, men det blir litt som å gi han trekk for ADHD-diagnosen sin. Lengden er over en time og et kvarter. Det blir vanskelig å henge med mot slutten. Ingenting er direkte uinspirert, men krangling om foreldreretten med Rapsody og Mariah Carey-duett ødelegger kontinuiteten litt.

Dette er CD-æra rapperen sin evige drøm om å få pakket hele universet inn i en liten disc, mot dagens tendens med korte, konsise album. Det er som å få servert en 28-retters middag etter å ha vært på tur med Lars Monsen i en måned.

Et av årets sterkeste album er det uansett, et karrierebeste for en av tidenes rappere, og det offisielle soundtracket til undergangen, som sikkert er i full sving da dette står på trykk.