Det fruktige Tromsø-bandet, frontet av humørsprederen Mie Bergh, smeller like godt til med 12 låter fullpakket av energi.

Siden bandets selvvalgte merkelapp «indiepop» i 2021 er cirka like pirrende som lørdagsgrøt hver eneste uke, la oss heller bare si at A Million Pineapples spiller pop. Gitarbasert, ofte ganske dansbar pop.

Tekstene på debutalbumet veksler mellom scener fra drømmer til små noveller om oppvekst og utforskning. Lydbildet er smellvakkert, rett og slett. Det låter stort, uten overdreven bruk av musikalske steroider i miks- og mastringprosessen.

Dette er muligens den lekreste pop-produksjonen jeg har hørt fra Ishavsbyen. Produsent Ariel Joshua Sivertsen oppfordres herved til å gi seg selv en god klapp på begge skuldre.

Lekkert piano og noen dæsjer synth gir melodiene et ekstra lite dytt i baken, mens ei blåserrekke med god lungekapsitet øker temperaturen i låtene som krever litt mer trøkk. Det er allikevel gitarspillet som gjør at det tar ordentlig fyr i flekkene.

Låtene er innbydende, med smarte arrangementer. Singlene «By Our Own and Alone» og «Strange Faces» er blant platas høydepunkt. Mye fordi disse låtene har refrenger med mye kjøtt på beinet, der flere andre melodier blir litt for spinkle til å holde seg ordentlig fast i.

Mie Bergh har mye karakter i stemmen, men stemningsmessig gires det sjelden opp eller ned. Musikken kan være både lun og solrik, men litt balanse over på andre sida av skalaen hadde gjort seg. Uværet uteblir, for å si det slik.

Snilt og skoleflinkt er helt OK, men det er rampestrekene og tilfellene der artisten tøyer strikken litt man som regel husker best, etter å ha hørt en plate eller vært på konsert.

I avslutningssporet tøyer riktig nok A Million Pineapples strikken, og skaper en følbar spenning da Team Me inviteres inn i manesjen. Resultatet skaper friksjon og frigjør en energi som gjør «Crowd in the Middle» til en glimrende avslutning på albumet.