Det har med andre ord ikke vært noen kjedelige år for det hardtslående Gøteborg-bandet. Og takk og lov har de bestemt seg for å fortsette med dette raffe orkesteret.

Skiva er deres femte siden debuten i 2007, noe som avdekker en høy aktivitet i studio. Kombinert med et ganske intenst turnéliv, har det sikkert bydd på en del utfordringer, men det derre slutte å spille-opplegget er jo bare vas. Det har de heldigvis funnet ut selv også, og tittelen er muligens et selvpåført, profetisk grep. «Si sånn! Det kan bli sånn!»

Jeg liker debuten (som jeg først oppdaget etter andreskiva), og jeg liker de to foregående platene. Det er bra låter på alle sammen, og skiver jeg gjerne spiller.

Det er likevel andreskiva «Hisingen Blues» (2011) som har stått seg som mesterverket deres. Plata viste seg veldig slitesterk, og den er blitt spilt massivt og kjøpt i diverse mer eller mindre suspekte vinylpressinger (blant annet som en boks med titommere. Herregud så tullete. Og dobbelt-herregud, så dust man er som ryker rett i saksa på slikt, gang etter gang etter gang).

Band med diskografier der ett enkelt album står seg såpass sterkere i forhold til de andre, sliter ofte med å nå gjennom med oppmerksomhet fra nye skiver, da de alltid vil måles opp mot «verket». Men det tror jeg Graveyard driter i. Håper det også. De to første singlene har iallfall båret bud om et band tilbake i storform. Både «Please Don’t» og «The Fox» hadde fortjent en jevn nevekamp om innpass på nevnte mesterverk.

Problemet med å slippe så gode singler i forkant er at forventningene skrus kraftig opp, noe det har gjort denne gangen. Jeg skjønner plateselskapet, og Nuclear Blast vet jo hva de driver med. Fansen blir optimistisk, forhåndssalget får en ekstra boost og man blir positivt innstilt.

Likevel er det med en viss skuffelse jeg må medgi at begge sporene er blant platas tre, fire sterkeste låter. Ikke at resten er middelmådig, men det er få av låtene som er der oppe. «Walk On» er en annen som glitrer, og den Hendrix-inspirerte «Bird of Paradise» er også mæææget barsk.

Det er litt enten-eller, dette bandet. Hvis man liker kontant rock’n’roll i arven etter Zeppelin, Sabbath, Blue Cheer, Thin Lizzy og ________ (fyll inn med opplagte referanser) fremført av folk som både elsker og behersker faget, er Graveyard noe av det aller fineste söta bror har å by på (og Sverige er, som kjent, verdensmestere i rock, iallfall i Norden). Synes man retrorock er noe romantisert tull, er det lite å hente. Ha det bra og god bedring til dere, forresten.

I god Spinal Tap-ånd har trommis Axel Sjöberg sluttet, men det har ikke påført bandet nevneverdige svakheter. Dritbra rocktrommiser later til å vokse på trær hos våre naboer, og jeg tror jeg kunne betalt penger bare for å høre den nye skinnklaskeren Oskar Bergenheim slå på ei plastbøtte med to lårbein av en labrador, så bra er han.

Graveyard leverer. Jeg liker skiva, og har hørt den 12, 13 ganger. Den vil ikke stå seg som ei av de beste for året, men den er likevel mer enn velkommen og verdsatt allerede, og jeg kommer garantert til å kjøpe den på en av de ørtifjørtitusen fargede vinylutgavene de har bestemt seg for å trykke av den. Kom gjerne tilbake til Tromsø, forresten! To ganger er ikke nok.

Sterk firer.