En «jordens salt»-rocker med Telecaster, allsangvennlige refrenger og sosial samvittighet, aldeles uten dikkedarer.

Han må kunne spille rock av den ortodokse skolen (piano og keyboards er greit), og skrive ballader av det slaget som appellerer til både besteforeldre og barnebarn.

Han må gjerne – ja, helst – komme fra et annet sted enn hovedstaden, og han må holde på en god stund før han får sitt endelige gjennombrudd.

Han – det er som regel en «han» – må rote seg bort en eller flere ganger i løpet av en lang karriere (den skal helst vare livet ut), som regel som følge av populistiske anfektelser i kjølvannet av en slager så enormt allestedsnærværende at den truer med å ta over hele livet hans – og det landet han bor i/representerer.

En eller annen dust må på et eller annet tidspunkt foreslå at denne låten må bli «Norges nye nasjonalsang».

Deretter må riksrockeren reise seg igjen, med Telecasteren høyt hevet, og gjøre et solid kunstnerisk comeback, fri for den uønskede bagasjen undersåttene hans har utstyrt ham med.

I Norge er denne artisten trønderrocklandsfaderen Åge Aleksandersen, født i Namsos 21. mars 1949.

Dette er en komplett gjennomgang av alle soloplatene hans.

Utgitt mens Åge fremdeles var en del av bandet Prudence. En tiltalende røff, upretensiøs start på solokarrieren. «Langt igjen til Royal Albert Hall» gir norsk tekst til Elton Johns «Country Comfort», og sørger for at albumet innledes med en klassiker. Kun den avsluttende instrumentalen «Jamaica, Jamaica Jam» føles bortkastet.

Terningkast 4

Et merkelig og prematurt surmaget album. Låtene føles jevnt over for lange, og Åge demonstrerer en tendens til gjenta refrengene oftere enn de har godt av. Forsøkene på funk og reggae oppleves som giktiske. Innflytelsen fra den svenske «musikrörelsen»-proggen er hørbar i de mest vellykkede sangene.

Terningkast 3

«Lirekassa» (1977)

Her begynner Åge å finne den formen alle kjenner. «Æ sa kjøttkak» er en ikke spesielt morsom vits, og noen elegant satiriker skal Åge aldri bli. Samfunnsrefseren som dukker opp i antidoplåten «Haindelsmann» er heller ikke veldig sofistikert. Albumet kommer komplett med bonussingelen «Positivet», med norske «protest»-utgaver av The Eagles’ «Hotel California» («Hotel Norge») og «Auld Lang Syne» («La det aldri skje igjen»).

Terningkast 4

For tamt produserte «French Only» (1979) etablerer Aleksandersen og Sambandet i folks bevissthet. Han har hørt på Bruce Springsteen og Ulf Lundell, og blåserinstrumentene har fått mer plass. «Samfunnskritikken» balanseres og/eller undergraves (stryk det som ikke passer) av solide doser trøndertullball, og sangene smaker av hastverksarbeid – et inntrykk som forsterkeres av at platen inneholder en nyinnspilling av Prudence’ «14 Pages».

Terningkast 3

En rockkonge er oss født. «Ramp» selger 60 000 eksemplarer. Den smellvakre, staselig arrangerte «Skin Sola», er – i tospann med «Som ei skute med avbrekt mast» – Aleksandersens store gjennombrudd som inderlig ballademann: «Æ tør å syng at æ e gla i dæ». Lasse A. Hafreagers tangentinstrumenter er blitt mer toneangivende for lydbildet, som likevel preges aller mest av en mildt sagt uvanlig trommelyd (dette er et album uten skarptromme).

Terningkast 5

Inspirasjonen fra The E Street Band rendyrkes på studiohalvdelen av «..Dains me mæ» (1982) – Åges svar på «The River» (1980). Tekstene bærer preg av personlig modning og en ny, dypere samvittighet. Det som i sin tid var vinylalbum nummer to, består av et ujevnt konsertopptak. Det gir et godt bilde av hvordan Åge og Sambandet hørtes ut på «lokkalet» i hine hårde dager, og inneholder den klassiske besetningens mektigste øyeblikk: «Blått hav».

Terningkast 5

Mer enn bare Sangen Som Spiste Norge, «Lys og varme». Synthtrommene ble umoderne så raskt at de for lengst har rukket å bli retromoderne igjen, og tittelkuttet har et av norsk rocks beste gitarriff. «Hvis du rekke ut ei hand» er pen, og «Fremmed fugl» legger for dagen en interesse for eksotisk instrumentering som skal vokse seg sterkere i årene som kommer. Det er den første sangen som hinter om artistens slektsbakgrunn.

Terningkast 4

Popartister har aldri vært så opptatte av å redde verden med en sang som på midten av 1980-tallet. «Eldorado» ble i sin tid lansert til de høyeste forventningene siden Moses ruslet ned med steintavlene. Albumet tynges da også under behovet for å «si noe viktig», og virker fordrukken på sin egen «betydning» – spesielt i sangen til Olof Palme, «Til en venn», «Mitt land, mitt land» (som er melodisk pen) og den didaktiske «Arbeidsledighet».

Selv sangene om mellommenneskelige forhold, som er vel så tallrike, har noe tungt og leit over seg. (Åge tar seg imildertid tid til å brenne av en av sine sedvanlig bitre hovedstadshetser, «Bedre enn de fleste»). Tittelkuttet, «19 år», «Bare sei det du» og «Voggevise» har gode tilløp. Men de stive fremføringene (trommene på «19 år»!) og den kliniske åttitallslyden er et større problem her enn på forgjengeren.Terningkast 3

Det er en Oslo-nidvise på  «Solregn» også, den uskjønne «Fra sør til nord». Åh, kan du ikke bare heve deg over det ’a, Åge? Men albumet inneholder flere minneverdige sanger enn «Eldorado», først og fremst «Dekksguten», dernest «Rosalita» og «Sang til månen».

Terningkast 4

Når «Laika» blir sluppet, lider Norge under en utbredt Åge-utbrenthet. Albumet fikk kjapt et kalkunrykte heftet ved seg, men er egentlig bare en slapp, privat parantes i diskografien hans. Åge fokuserer på «mindre» temaer – unntaket er «Akkurat no», et banalt forsøk på å skrive en ny «Lys og varme». Interessen for irsk folkemusikk er blitt mer hørbar, og det er talende at platens beste kutt er en instrumental, «Uten ord».

Terningkast 3

Her jobber han hardt for å reise kjerringa, og platen bærer om ikke annet preg av at Åge har hatt det mer gøy i studio enn forrige gang. «Min dag» blir en stor hit, og fornekter definitivt ikke sine harryrøtter. Det er et løssluppent, men ikke særlig godt album.

Terningkast 2

Fortsetter der forgjengerens «Nystekte wienerbrød» slapp: Det er Åges «erotiske» album, dette her. Tittelkuttet blir masete, resten ligger hovedsakelig i en mer ettertenksom lei. Fiolin og ståbass setter akustisk sigøynermusikkfarge til en overveiende voksen samling sanger. Den skiller seg ut i katalogen hans, og har holdt seg bedre enn «Din dag».

Terningkast 3

Den slaviske musikktradisjonen gjør seg gjeldende også her, i 15 Bob Dylan-tolkninger i gjendiktninger signert Håvard Rem. Aleksandersen akkompagneres av det rumenske sigøynerbandet Taraf de Haïdouks. Gjendiktningene kan diskuteres, ikke minst den voldsomt fornorskede «Nederst på Karl Johan» («Desolation Row»), og platen solgte svakt. Men musikalsk er dette et av de mer individuelle i

andre-synger-Dylan

subsjangeren.

Terningkast 3

Denne, produsert av Tre Små Kineseres Ulf Risnæs, er – på et par kutt nær (selvrettferdige «Få ut fingeren», den umorsomme johanrockeren «666» og «Lille julaften») norsk visepop og dansebandmusikk på tomgang. Tekstene er tenksomme og personlige, men veldig banale, og Risnæs’ barnslige korarrangementer hjelper overhodet ikke. Åge høres mer ut som Halvdan Sivertsen enn seg selv. En Halvdan Sivertsen med stivere komp.

Terningkast 2

De elleve nye sangene på platen kom kjapt, og albumet ble innspilt i løpet av en uke. Albumet har et helt annet lydbilde enn forgjengeren, fremført av et band med mye konserterfaring i ranselen. Mye harvete Ulf Lundell-boogie. Rettferdig harme i «Det 4. rike». Men han nærmer seg også protesjeene D.D.E.s enermerker her. De store stadionallsangrefrengene er ikke

bare

sjarmerende.

Terningkast 2

Fremstår som en hybrid av de to forgjengerne. Dels harryrock, dels smålåtent sentimentale viser. Åges vekselvis joviale og småbitre trøndertrudelutter utviser materialtretthet nå. Gode tilløp som «Tornekrans» drukner i seig middelmådighet. Selv ikke det høyst tvilsomme faktum at Åge «får lov» til å fremføre alle låtene i kameraten Tore Strømøys lørdagsprogram på NRK evner å gjøre «Linedans» til en begivenhet.

Terningkast 2

«Æ satt spor i sand / Æ skrev ord i vann / Æ e en konge ut’n land», synger Aleksandersen i «Alkymisten», den mest løfterike albumåpneren hans siden 1989, minst. «To skritt frem» og den akkompagnerende konsertplaten «Fire skritt tilbake»

gjenintroduserer ikke bare en ny utgave av Sambandet, men også rockeren Åge.

Han skriver om det samme som før – tro og tvil, sorg og glede – men nå er den humørsyke, tvisynte artisten gripende, snarere enn sutrete. Musikken lever og puster. «Danserinnen» er noe av det mest medrivende han har skrevet. Selv den obligatoriske rabulistlåten, «Rød løper», har tenner. Hans beste album.Terningkast 5

Skritt til siden. «Snöharpan»

er Aleksandersens musikk (stort sett) til den svenske nasjonalskalden Dan Anderssons dikt. Trønderen synger på gebrokken svensk, i et avslappet, fortrolig stemmeleie. Musikken er pen, tidvis som en mildere Tom Waits. Alt i alt en fruktbar, kjærlighetsfull overraskelse. Det sakrale tittelkuttet er smellvakkert.

Terningkast 4

Den artistiske renessansen kompletteres med denne. «Katalysator» er ikke fullt så sterk som «To skritt frem». Men det er ikke så langt unna. Det synges om vond barndom og høst i livet. Kraften i både sangene og fremføringene vitner imidlertid om at Åge Aleksandersen i en alder av 60 har mer å gi enn på over 20 år.

Terningkast 4

14 akustiske trubadurtrudelutter med Åge og hans svenske forbilde Mikael Wiehe, den intelligente låtskriveren og sangeren fra «Sveriges Prudence», Hoola Bandoola Band, innspilt i Oslo Konserthus. Må bli ganske fint. Blir fint, selv om det sies at Åge fremstår som noe puslete i sammenligning med den presise, autoritative Wiehe.

Terningkast 4

«Side 1» er veldig «han har gjort det før». (Trøsten er eventuelt at han gjør det han har gjort før like

bra

som før). Men midtveis ut i dette albumet, produsert av Kåre Chr. Vestrheim (alle ville bli produsert av ham i 2011), finner Åge en mer urolig, søkende tone. «24/12» er en av de beste sangene Mark Knopfler aldri skrev. The Knopf ville nok ikke kimset av «Treet» heller, begunstiget som den er med to lekre gitarsoli. «Reise med vind» setter et skakt punktum for en andre halvdel som er kulturkonservativ og kanskje moralistisk, men moden på de kloke måtene

Terningkast 4

Hungeren fra «To skritt frem» og «Katalysator» synes med ett stilt. «Sukker og salt» føles lidenskapsløs og trett. Sangene er forglemmelige, tekstene uambisiøse (unntak: «Svarttrosten», om 22. juli). «Sukker og salt» er en god del lettere å lytte til en bunnoteringene fra det sene 1990/tidlige 2000-tallet. Men den er uomtvistelig skuffende likevel.

Terningkast 3

Samlealbum utgitt i forbindelse med tidenes trønderfirmafest i Royal Albert Hall i 2016. Inneholder fire nye sanger, samt en håndfull låter som ikke har vært å finne på konvensjonelle album fra før. «Tenk om», en duett med Kari Ruelåtten, er en av hans mange ballader om tro og tvisyn.

«Pengegaloppen» er Vidar Sandbecks nasjonalskatt i trønderboogie-versjon. «Stein» er en rocker med innlagt rap-vers (ved Trond Wiger). «Daidalos sønner» er den sentimentale sangen om Åges fire tiår lange «reise» fra Namsos (og Køben) på 1970-tallet og til Londons mest ærverdige stue.

Albumet samler for øvrig opp noen av de beste låtene han fra nyere tid, samt «Somernatt» – en lundellsk versjon av Kirsty MacColls «They Don’t Know», en låt så praktfull at ingenting kan skade den.Terningkast 4

Som de fleste vil vite, var Aleksandersen sanger, gitarist og den viktigste låtskriveren i Namsos-bandet Prudence i årene 1969-1975. Bandet blir regnet som et av sin tids viktigste norske, og ga ut følgende album: «Tomorrow May Be Vanished (Victoria «Så bærre pass dæ!»)» (1972)«Drunk And Happy» (1973)«No. 3» (1974)«Takk te dokk» (1975)I tillegg konsertinnspillingen «11/12 ’75» (1976). Arkivalbumet «Live Sveriges Radio 17.11.1973» ble utgitt på LP tidligere i år. Ljus och värme», fra 1985, besto av ti «greatest hits» i svensk språkdrakt. «Mit danske eventyr» var en sjarmoffensiv overfor våre danske venner 15 år senere, i 2000. Boksene «I» og «II» samlet de tilnærmet komplette soloverkene hans i 2009.

Aleksandersen er aktuell med en ny singel, «GÅ GÅ GÅ». I kveld og i morgen spiller han og Sambandet i Tromsø, på det som blir åpningskonsertene for hans kommende turné.