Jeg hørte en Lisa Skoglund-innspilling for første gang allerede i 2011, da hun var én av elleve kvinnelige Tromsø-artister på «Plata tell gata» i regi av Gatemagasinet Virkelig. Siden den gang har det skjedd en hel del med oss alle, og den nå 28 år gamle artisten uttrykker sine erfaringer med både selvtillit og sårbarhet i løpet av dette albumet.

«Videospill» sørger for en innbydende og lettbeint åpning på albumet, der Skoglunds tekster umiddelbart fanger oppmerksomheten. Fiffige gullkorn fremføres med innlevelse og karakter – i en lyrikk med totalt fravær av klissete klisjéer, dårlige rim, og poetiske snarveier.

Som vokalist skiller Skoglund seg ut på den norske popscenen. Hun kaster ut ordene med kontant aggresjon i noen vers, men går helt inn i sin egen boble i andre. Pianoballaden «Æ e mitt problem» har en emosjonell nakenhet få andre artister har mot til å blottlegge. Intensiteten balanser på grensa til det ubehagelige, men artistens erkjennelse av egen skjørhet og usikkerhet på vegne av mellommenneskelige forhold fascinerer.

«Halve himmelen» er allikevel sporet som gjør sterkest inntrykk. Ispedd referanser fra 70-tallet og helt tilbake til Ibsen-klassikeren «Et dukkehjem» fungerer låten både som et feministisk kamprop fra 2020-ståsted, og en langfinger til (mann)folkene som fortsatt ikke tar unge kvinner på alvor.

Musikalsk sett er «Dagen æ vinn» et album med flere gode melodier. Samtidig er «Jævla perfekt» og «Leve som på film» eksempler på låter som, etter en rekke gjennomlyttinger, fester seg bedre i glemmeboka enn i hodet.

Blant høydepunktene finner vi tittellåten, som tilfredsstiller som en softis i solveggen, men «Et argument for håp» er platas virkelige kremlåt. Her viser Skoglund genuin storhet, både som låtsnekker og artist. I løpet av drøyt fire minutter forsvinner alt potensielt stress, pretensjoner og ambisjoner. Den enkle, men effektive melodien følges av en fjellstø beat, til nær hypnotisk effekt. Drivet kulminerer så i et refreng vevd som et ullpledd av mykeste og varmeste sort.

At musikken ikke opererer innen en definert sjanger holder lytteren på tærne gjennom ni låter. Samtidig er jeg usikker på hva som er den musikalske grunntanken bak «Dagen æ vinn». Der Skoglund som artist har en sterk karakter, mangler musikken på denne plata en tydelig stil.

Produksjonen, utført av Are Bredal Simonsen i Store Studio i Bodø, gir albumet et moderne preg med små nikk til 80-tallets grandiose sound, som balanserer organisk «bandfølelse» og syntetisk instrumentering. Det låter lekkert, men samtidig forsterker ikke alltid produksjonen alltid grunnmelodien i låtene.

Der låtene trenger litt luft presses det noen ganger inn vel mye dilldall, og lagene av synth, gitarer og perkusjon kan sprike i så mange retninger at man mister fokus på selve ledestjerna. «Håpet i høyspenn» er blant platas flotteste låter, men i partiene med i overkant mye «trøkk i trompetene» må Skoglund kjempe hardt for oppmerksomheten bak mikrofonstativet.

Der deler av instrumenteringen kan flyte ut, fungerer rytmeseksjonen – bestående av Hollow Hearts-duoen Ida Karoline Nordgård (bass) og Mikael Pedersen Jacobsen (trommer) – som et bunnsolid anker i musikken. Det rytmiske båndet mellom disse to åpenbart knyttet av knallsterkt materiale, men duoen leker også fram fiffige, subtile detaljer som gir musikken litt ekstra piff.

Lisa Skoglund er glimrende sanger, med lyrikk som sørger før økt blodomløp i både hjerte og hjerne. I «Dagen æ vinn» har hun skapt et solid debutalbum der tekstlinjene ofte blir mer minneverdige enn refrengene.