Det er virkelig ikke hver uke man får sjansen til å omtale en norsk debutplate som dytter oss hodestups inn i bluegrass-sjangeren.

Hayde Bluegrass Orchestra påpeker riktig nok selv at bandet overhodet ikke stammer fra fjellene i Kentucky eller Tennessee, men derimot holder hus på prærien mellom Østmarka og Holmenkollen.

At musikken ikke er en kopi av noe fra et annet sted og en annen tid, men derimot en egen levende organisme, er en av grunnene til at dette albumet føles så friskt. Det er kraft i denne musikken, der strømkabler er bannlyst.

I de tolv låtene som utgjør «Migrants» hører vi åtte forskjellige personligheter i samspill, og i front av Hayde Bluegrass Orchestra bidrar Rebekka Nilsson med plenty av karakter. Nilsson synger med både inderlig uskyldighet og fandenivoldsk sass.

Hun backes av en sjeldent velkomponert strengelek der fele, mandolin, banjo, dobro, gitar og ståbass både harmonerer og duellerer på fingernemt vis. Bruken av trekkspill er et svært vellykket tilskudd, som gir den amerikanske kraftkosten et hint av brunost.

Hayde Bluegrass Orchestra nøyer seg ikke med drypp av norsk folkemusikk i sin eklektiske miks. Det hviler en keltisk ånd over enkelte låter. Gitarspillet og ståbassen tar i tillegg noen avstikkere ned fra fjellene i Appalachia, til storbyens innrøkte jazzbuler. Det briljante sporet «My Heart and Soul (on Love)» er en liten musikalsk roadtrip alene.

Hayde Bluegrass Orchestra viser en ekte kjærlighet for sjangeren, men vikler seg ikke inn i noen musikalsk tvangstrøye der alt på død og liv skal være ekte. Bandet gir seg selv nok luft under vingene til å ta oss lyttere ut på en reise på tvers av grensene. Slik utvikler disse åtte musikantene egen stil. Slik lokker de også til seg lytterens oppmerksomhet.

Sist sommer skulle bandet egentlig ha reist over dammen, der gjengen fra Oslo var booket inn som husband i Dolly Partons fornøyelsespark Dollywood. Nå får vi håpe at i Gamlelandet i det minste åpner tilstrekkelig opp, slik at flere av oss får sett Hayde Bluegrass Orchestra på en scene litt nærmere hjemme. Noe sier meg at det kan bli både fint og festlig.