foto
knerten Foto: presse

Så er kapittel to i trilogien om Anne-Cath. Vestlys elskede Lillebror og Knerten her. Den første filmen, «Knerten», var en såpass stor publikumssuksess, godt over 350.000 nordmenn fikk den med seg, at produsentene ikke har sett noen vits i å vente og se om film nummer to klarer å følge i fotsporene - de har like godt allerede startet innspillingen av film nummer tre: «Knerten i knipe», som kommer høsten 2011. Så slapp av småbarnsforeldre, det kommer mer, for Knerten-trilogien kan godt vise seg å bli noe av det mest innbringende norsk film har produsert på aldri så lenge.

Mye som foregår

Denne gangen er det mye som foregår samtidig. Lillebror (Adrian Grønnevik Smith) ønsker seg en fin, rød sykkel. Knerten (Åsleik Engmark) lærer seg å fly, men treffer også en søt jentepinne; bjørkekvisten Karoline. Mor (Pernille Sørensen) følger spent med på det kommende Kronprinsbryllupet, helt til hun utsettes for en ulykke og havner på sykehus. Det blir opp til Lillebror og Knerten å finne ut om det har skjedd en forbrytelse, mens storebror Phillip (Petrus A. Christensen) må passe på hjemme siden Far er på forretningsreise.

På barnas premisser

Til debutregissør Martin Lund og manusforfatter Birgitte Bratseth honnør skal det sies at andrefilmen i serien fremstår som mye mer på barnas premisser. I førstefilmen var det til dels litt for mange kommentarer og referanser som kun eksisterte for de voksnes del - et utbredt problem med dagens barnefilmer. Regissør Lund kommer seg også ok bra gjennom debutfilmen, men han kan virke litt stiv i formen til tider, og det er også en del fotoeffekter som strengt tatt ikke trengs.

Filmen tar ellers opp flere små problemstillinger rundt barnas måte å se verden på. Dessverre har ikke skuespillet forbedret seg nevneverdig siden sist, og fremdeles er det vel kun Snekker'n i Per Jansens skikkelse som virkelig leverer. Lillebror selv, unge Grønnvik Smith, prøver så godt han kan, men har tydeligvis blitt instruert til å ha noenlunde det samme ansiktsuttrykket store deler av filmen igjennom. Jeg savner også enkelte andre sjarmerende karakterer fra den første filmen. Samlet sett er «Knerten gifter seg» blitt bedre på mange områder enn forgjengeren, men den mangler en del av førstefilmens varme og sjarm.