Under den flotte rockmimrekonserten «Naar de døde vaagner», på Kulturhuset i Tromsø i 2012, der de fleste bandene fra byens andre storhetstid var gjenforent etter beste evne, var det mer rørende og gøy, enn det var musikalsk fantastisk, akkurat sånn det vel var ment å være.

Flaggskipet Norgez Bank hadde med seg bandene Claus Hüberdh, Bols, 666 og SS 20, der frafalte medlem og de med gyldig fravær hadde blitt erstattet av nytt blod der det trengtes.

Bols var det bandet jeg i grunnen hadde minst forventinger til. Ikke var jeg i byen da de eksisterte og det fantes heller ikke noen skiver med dem. Så jeg hadde bare hørt om, ikke av dem.

På toppen av det hele var det selveste Per Eirik Johansen som hadde vært frontfigur, en mann jeg først og fremst kjente som manager, talentspeider, direktør og som en vesentlig del av sentralfyringsanlegget i norsk platebransje på 90- og 00-tallet.

Han hadde også spilt i Søt Hævn, og var ikke fremmed for stolt å omtale seg selv som forhenværende musiker og punker. Dette hadde jeg alltid smilt litt overbærende av, men det skulle straks bli et glis jeg skulle måtte tørke av meg, med en etterlatende odør av selvforakt.

Bols eide denne kvelden. De var på en annen planet enn de andre. Per Eirik, nylig passert 50 år, tok hele rommet og så ut som en slem Bryan Ferry med masse faenskap innabords, og viste at han var en født frontfigur. De hadde attpåtil bra låter.

Husker godt jeg snakket med folk etterpå, ikke minst med ham selv, der elefanten i rommet var hvordan en mann med så enormt god teft for å oppdage andres talent, og som var sjeldent god til å få alle rundt seg til å bli enig med ham, hvordan han hadde klart å misse så jævlig med Bols, sitt eget band.

For de hadde virkelig X-faktoren så få band er i besittelse av. Men sånn er jo denne bransjen. Flaks og tilfeldigheter er dessverre vel så vesentlige faktorer som talent.

Jeg er utrolig glad jeg fikk sagt dette til Per Eirik, for bare to år etter kom sjokkbeskjeden om at han hadde dødd fra oss, så altfor, altfor tidlig. I 2015 slapp rockkonservator Robert Dyrnes en titommer med Bols, med 7 uutgitte opptak fra 84 og 85, og på denne skiva som nå foreligger nå er det bare én sammenfallende låt («Alle tie har sin slutt»), så vidt jeg kan se og høre.

Låtene på denne skiva er alle gått over og remastret av Geir Jenssen (Biosphere) og de 9 låtene er smurt utover en drøy halvtime. Med tanke på at Jenssen er en av de flinkeste vi har, og når man hører opptakene, er det tydelig hvor rufsete de originale opptakene må ha vært, for her er det mye skurr, grums og diskant.

Likevel har opptakene en iboende og troverdig råskap over seg, ikke minst kommer det mer enn tydelig frem for en råtass Per Eirik var bak mikrofonen. At han har hørt på Iggys soloskiver og Nick Caves Birthday Party er iallfall mer enn tydelig. Og godt er det.

Bassgangene er veeeldig Peter Hook/Joy Divisionsk, og de kvernende gitarene sender også tankene til særlig The Cure. Noe av det mest overlagt støyete er nesten The Jesus And Mary Chains «Pscychocandy»-aktig materiale, og assosiasjonen går også mot andre band fra den tidlige og første generasjon Creation-artister (The Loft, P.I.L., The Pastels osv).

Opptakene er en miks av studiosessions og opptak fra øvingslokalet. Det høres, ikke minst når man vet at dette er gått nennsomt over av en proff. Tilbake sitter man igjen med en pur lykkefølelse over at enda flere låter av Bols finner veien til riller (og nå også strømmetjenester), samtidig som man sitter med en distinkt oppfatning av at dette bandet virkelig er vaskeekte «could have beens, en kategori som er både tvilsom og kredibel.

En siste hilsen også til trommis Geir Strand og gitarist Sveinung Eilertsen som også har falt fra siden sist, samt bassist Bjørn Winther Riise. Takk for bidragene til et kapittel i byens musikkhistorie, som etter alle solemerker burde vært betydelig større enn det ble i sin samtid.