Tenåringene spydde på debutplata ut vond og fin thrash metal som avslørte ekte kjærlighet for, og innsikt i, sjangeren. At vestlendingene ble håndplukket som supportband av storheter som Mayhem og Kvelertak, var svært logisk.
På «Fatal Visions» strammer bandet fra selveste Fusa i Hordaland beltet ytterligere, og holder lytteren i jerngrep gjennom samtlige åtte låter. Plate nummer to fra disse «fusantastene» smeller nemlig hardt og godt allerede fra start av, i åpningssporet «Open the Tombs». Riffinga er frenetisk, og trommespillet turboladet.
Det låter som om noen har ristet en sekk full av mannevond monsterveps – så sluppet de illsinte små beistene ut på krigsstien.
Gjenoppstandelsen til den en gang avskrevne 80-tallslevningen thrash metal ser heldigvis ikke ut til å avta. Samtidig blir det vanskeligere for nye band å imponere, da norske ringrever som Aura Noir og Deathhammer virkelig satte thrash-skapet på plass, med mesterlige utgivelser i 2018.
Inculter finner en fin balanse mellom den lettbeinte Bay Area-varianten og den mørkere tyske stilen. Av norsk thrash, har Inculter en del felles med Nekromantheon fra Kolbotn – både når det gjelder sound og innhold.
Og soundet – det er farlig nær perfekt. Man har følelsen av å ha bandet «opp i trynet» gjennom hele plata. Gitarene er rå og rufsete, men påtatt kjellerlyd unngås. I og med at dette er kontant musikk der presisjonen i spillet er helt avgjørende, er det helt utrolig tilfredsstillende at alle detaljene i gitar- og trommespillet er godt hørbart. Plater med like høy luftgitar-faktor som denne, er sjeldne. Energien i musikken hjelpes av et lydbilde med ekte, naturlig – ikke komprimert eller digital – punch.
Låtene inneholder både catchy riff, og uforutsigbare vendinger. Tempoet er dog ikke i turbomodus gjennom hele skiva. Inculter er ikke påtatt «ekstreme», og bryter opp full-pinne-kjøret med groovy partier som innbyr til både lekeslåssing og euforisk skåling med beger fylt av ildvann.
«Shepherd of Evil» er en låt med den gode, klassiske oppbygningen: Et seigt skrekkfilmriff bygger seg opp på slu manér, før kompet stopper, trommene øker til full galopp, og alt braker løs i et supersonisk inferno som kjennes fysisk på kroppen. Få ting i livet er like magisk som musikk i stand til å påvirke ens fysiske tilstand.
Plata rundes av på tilnærmet episk vis, og da den ypperlige «Through Relic Gates» svinner sakte hen, er min første tanke å sette på skiva én gang til. Årets alternative påske-soundtrack er levert.
data-type="a" data-id="104101648">
