Noen-og-tredve-åringen med den lyse stemmen er virkelig noe for seg selv. Sjelden plante eller pussig potet; outsideren Norgren har levert noe av den mest sjelfulle musikken produsert det siste tiåret.
Den doble LP-en «Buck» (2013) er noe av det beste jeg har hørt fra en skandinavisk artist. På oppfølgeren: Det skakke, triste og nesten ulidelig vakre albumet «Alabursy» (2015) kuttet svensken navlestrengen til bluesmusikken som hadde utgjort ryggmargen i musikken hans.
El-gitaren ble erstattet av støvete, gamle keyboards i en sjokkerende musikalsk u-sving. Samme år kom den finfine balladeplata «The Green Stone» ut, men så ble det skremmende tyst fra denne produktive einstøingen.
Nå er endelig ventetida over. På sitt syvende album plukker ikke Norgren opp bluestråden, men han vender tilbake til sine musikalske røtter i de amerikanske sørstatene. Det strømmer varme, glede og frihet ut av svenskens uanstrengte kombinasjon av soul, gospel, folk, blues og rock.
«Whoo Dang» veksler fra å være et innadvendt og utadvendt album. Etter at en tre minutter lang atmosfærisk intro (med fuglelyder!) har dratt hjertepumpa ned til hvilepuls kommer åtte fine låter – av ganske forskjellig karakter – harmonisk rekende ut av høyttalerne.
Norgren har en del like kvaliteter som storhetene Neil Young, John Lennon og Townes Van Zandt. Gjennom enkle melodier, og med en uraffinert stemme, bygger han en utrolig sterk stemning i musikken sin. Låtene og stemmen sluker min oppmerksomhet så totalt at hjernen bokstavelig talt er å regne som bortreist. Jo mer musikk man hører, og jo mer blasert man blir – desto sjeldnere har musikk en så kraftig effekt.
Groovet på «Dandelion Time» ville passet godt inn på Rolling Stones’ klassiker «Exile on Main Street», og selv om Norgren har en mesterlig teft for melodi, har han også et sjeldent godt grep på rytmen. Fokuset på, og lekenheten i bruk av, perkusjon er ikke lik – men på nivå med – post-pianobar-utgaven av Tom Waits.
Hadde all gospelmusikk vært like fengslende som «Rolling Rolling Rolling», ville Jesus vært alles bestevenn. «Let Love Run the Game» fanger den løsslupne sjarmen i sørstatsrocken, mens «When I Hold You in My Arms» låter som en latino-sviske der salongorkesteret er et arbeidslag av tømmerhoggere.
Å kalle musikk terapeutisk fremstår ofte som temmelig corny. Norgren er uansett den siste figuren jeg ville forvente å møte på alternativmessa, for å si det sånn. Men det er ikke noe stress, ei noen påtvunget ambisjon, å spore på dette albumet. Det finnes så mye masete musikk der ute, og denne plata fungerer som en velkommen motvekt til hverdagens rør og støy.
«Wooh Dang» får meg til å slappe av, og fyller kropp og hode med velbehag. Unn deg selv en pause sammen med Daniel Norgren.
data-type="a" data-id="102609853">
