De tok meg med storm, Band of Horses, da jeg første gang oppdaget låta «The Funeral», og plata Everything all the time, som kom ut i 2006.
Ben Bridwells fenomenale vokal, sammen med utmerket låtskriver-håndverk gikk rett i hjertet på tenårings-meg.
Og i dag — 7 år etter — er det like forbanna vakkert.
Intens
Etter en lang dag er Band of Horses som full spa-behandling å regne.
Det er intenst, organisk og behagelig — og med nydelige visuals som bakgrunn blir det vel så vakkert for øye som for øre.
Jeg elsker å se på band som så åpenbart elsker det de gjør, og som står så stødig på scenen som Band of Horses gjør.
De halter aldri og er så trygge på det de presenterer at de også våger gjøre mindre konvensjonelle grep.
Det viser seg særlig når tre av bandets medlemmer samler seg rundt pianoet for en nedstrippet låt i beste «bromance»-stil.
Vakkert!
Trist
Bandet spiller, i løpet av cirka halvannen time, seg gjennom både såre ballader og mer upbeat, countrypregede låter, og jeg merker at Band of Horses er aller best når de gjør førstnevnte.
Det er når de er hjerteskjærende triste at de også er på sitt aller fineste, og det er også her vokalen får best spillerom, og bandets særpreg ligger.
Helt til sist disker bandet opp med en skikkelig hitparade.
«Great salt lakes» avløses av kveldens kanskje største «gysar» — i positiv forstand altså — nemlig «Is there a ghost».
Dét er omtrent så fint som det blir. Her er Band of Horses helt uovervinnelig.
Lyd
Så tenker du kankje — dette burde da være en klar sekser på terningen? Nesten! Det eneste som trekker ned er lyden, som jeg mener blir for høy.
I tillegg kunne konserten godt vært en smule kortere. Ikke fordi kvaliteten svekkes mot slutten, men rett og slett fordi det blir litt for langt.
Men misforstå meg ikke. Dette var nydelige greier. Klapp på skuldra, gutter!