Pixies ga opprinnelig ut fire skiver (og en bråte tolvtommere), før de ble oppløst og gikk hver for seg. Comebacket «Indie Cindy» (for en både nydelig og slapp tittel) i 2014 var overraskende, for det var lite som tydet på ny samling i bånn fra det i sin tid svært så innovative og, ikke minst, viktige bandet. Ja, for det var nettopp dét de var. Pixies var dritviktige.

Det var de som kokkelerte, reduserte sausen, dekket bordet og ønsket hele bølgen av såkalt alternativrock velkommen til bords. Mer enn noen andre (som Sonic Youth, Dinosaur Jr, The Replacements og Hüsker Dü») var Pixies selve – Selve! – bindeleddet mellom kredibel undergrunn og ut til mainstream collegeungdom over hele den vestlige verden, parallelt med panegyriske ovasjoner i den den gang viktige musikkpressen.

Så kom Nirvana, og alt forandret seg. På godt og vondt, selvsagt, men Pixies’ betydning i dette siste ordentlige paradigmeskiftet innen rocken er uomtvistelig.

Da var det lett å skjønne at de ville cashe inn på gammel storhet på et comeback. Markedet virker å være tilnærmet umettelig på store navn fra 80- og 90-tallet, en kategori der Pixies fortsatt befinner seg i øverste sjikt. Jeg heier på slike gjenforeninger, da det er gøy å se dem igjen på ei festivalscene, som et speil fra sin egen ungdom.

Jeg synes bare de skal la være å lage comebackskiver. The Afghan Whigs og Dinosaur Jr har vært regelunntakene, og de to foregående skivene til Pixies har føltes mer som pliktløp enn reelle utfordrere til de fire opprinnelige platene fra ungdommen.

Et nytt Pixies-album i 2019 føles ikke like stort og viktig som back then (hva gjør vel egentlig dét?), men det er litt stas åkkesom, og særlig i og med at dette virkelig ikke virker tilfeldig sammenrasket eller pliktskyldig, bare for å ha nytt materiale å turnere på. Platesalg i seg selv er jo intet motiv lenger. Det bør iallfall ikke være det, selv om et band som Pixies nok sikkert selger noen tusen eks av materialet sitt på vinyl, i tusen forskjellige fager og varianter. Fansen deres anno 2019 er i snitt betydelig mer pengesterke enn i 1989, selv om musikk har blitt mer eller mindre gratis siden da.

De tolv låtene (fordelt over 38 minutter, fascinerende nok samme lengde som både «Doolittle», «Bossanova» og «Trompe Le Monde») er jevnt over gode, selv om de ikke evner å bite seg like fast som i riktig gamle dager. Ja, gamle dager. Da debuten «Surfer Rosa» kom i 1988 var vi like nært året 1957 som 2019, en tanke som kan skremme vannet av noen hver, så det er kanskje for mye forlangt å skulle forvente at Pixies overrasker og vender ny torv. Etter 31 år var ikke akkurat Stones i den posisjonen, de heller.

Og de høres da umiskjennelige ut. Paz Lenchantin, deres tredje bassist, har funnet seg godt til rette i bandet, og kopierer Kim Deals karakteristiske og sentrale bassganger, en av bandets mest distinkte signaturer. Andrelåten og singelen «On Graveyard Hill» kunne i så måte nesten vært en parodi på en Pixies-låt, men det må de jo få lov til. Å kopiere seg selv er absolutt innenfor.

De uventede vendingene, den underliggende galskapen, det ukontrollerte og samtid stramme i regien på låtene, der man alltid husker og venter på temposkiftene og de rare overgangene, var alltid Pixies’ force. Låtene deres var, med noen hederlige unntak, temmelig ukonvensjonelle, der regler for hvordan vers, refreng, bru og slikt «skal» være knapt eksisterte.

Frihetsfølelsen man fikk av å høre det, der man ville løpe ut i gatene, pimpe øl, kline, rive ned stoler og danse usynkront på bordene, kommer ikke like resolutt nå. Og, ja, det kan selvsagt skyldes ens egen livssituasjon. At vi som hoppet opp og ned har blitt akk så alvorlige. Men jeg liker å tro at jeg klarer å se forbi egen sedathet.

Det er ingen regelrett svake spor heller. «Long Rider» er det nærmeste, da den høres ut som en kopi av Weezer, bandet som på en god dag var en streit og simpel utgave av Pixies. Sånn sett er ringen sluttet, og vi slipper – tross alt – at Pixies covrer Toto. Ellers er det jevnt over mye fint her. «Silver Bullet» er en helt nydelig semiballade, som kunne vært på ei sen Frank Black-skive, og «St. Nazaire» er en skikkelig god, gammeldags killer, med masse umiskjennelige Santiago-gitarer og en frenetisk Black Francis i front.

Er det godkjent? Absolutt. Burde de latt være? Nei, virkelig ikke. Kommer man likevel til å sette på de fire første skivene når man skal høre på Pixies? Ja, det må, som landsmoderen Gro pleide å si, være klinkende klart.

En verden med Pixies er uansett bedre enn en verden uten dem.