1. NICK CAVE & WARREN ELLIS «Carnage» (Goliath Enterprises Limited)

Nick Cave og Warren Ellis er ingen skolegutter når det kommer til å lage stemningsfulle lydlandskap sammen, eksempelvis med filmmusikken til «The Proposition» (2005), som har vært en av undertegnedes favoritter i en årrekke. Dette er deres første rene studioalbum som duo, men de klarer likefullt å skape sitt eget lille, fiktive univers, som føles både gammelt, dystert og ekte.

2. LOW «Hey What» (Sub Pop Records)

Low er et band mange burde ha et særdeles godt forhold til, i hvert fall dem av oss som er gamle nok til å huske nesten hele 90-tallet, men også et band som dessverre har gått litt i glemmeboken med årene. På sitt 13. studioalbum har de fått med seg Bon Iver-produsent BJ Burton, og duoen låter eksperimentell og vakker som aldri før.

3. MOGWAI «As the Love Continues» (Rock Action Records)

Rekk opp hånda alle som ikke liker skotsk post-rock … og det var vel omtrent ingen. Mogwai har i 25 år vært en av de viktigste og mest toneangivende utøverne innen sjangeren, og ting tyder heldigvis ikke på at de har tenkt å gi seg med det aller første. Dette er instrumentalmusikk det bør være nesten umulig å mislike, uansett hvor død man måtte være på innsiden.

4. MOTORPSYCHO «Kingdom of Oblivion (Rune Grammofon)

Trønderrockerne har snart gitt ut så mange album at de fleste sannsynligvis har mistet tellingen for mange år siden, men pussig nok blir de bare bedre med årene. Årets utgivelse er intet unntak, og byr på en drøy time med outsider-hardrock og Gandalf-prog for den kresne lytter.

5. ELEPHANT9 «Arrival of the New Elders» (Rune Grammofon)

Når det kommer til hissig, velspilt og påtrengende prog-jazz-rock har Oslo-trioen Elephant9 lenge vært noe av det gjeveste vi har her til lands. Deres ferskeste utgivelse er en forholdsvis neddempet variant, men likevel en interessant, detaljrik og tidvis ko-ko lytteopplevelse.

6. BIOSPHERE «Angel’s Flight» (AD 93)

Monoton og dyp ambient er kanskje ikke alles kopp te, men her har elektronika-legenden fra Tromsø skapt en liten perle av et konseptalbum. Albumets 14 spor er alle basert på Beethovens «Strykekvartett nr. 14», og det hele låter både mørkt og dramatisk.

7. PYE CORNER AUDIO «Entangled Routes» (Ghost Box)

Britiske Martin Jenkins har etter min mening laget et av årets aller beste elektronika-album. Her har han skapt et dypt og intrikat lydlandskap, som på en eller annen måte klarer å låte både lekent og nifst samtidig.

8. LOSCIL «Lux: Refractions» (Scott Morgan)

Gjennom albumets fire spor (Refraction, Pt. 1-4) viser Vancouver-artisten Loscil at han egentlig bare er neste generasjons svar på Jean-Michel Jarre, noe som utelukkende er en bra ting. Er man glad i ambient, kan ikke dette kalles noe annet enn en god, gammeldags hjernemassasje.

9. ISÁK «Roasut» (Little Big Music)

Isák og vokalist Ella Marie Hætta Isaksen står bak et av de mest vellykkede forsøkene på å fusjonere samisk tradisjonsmusikk med moderne, elektronisk popmusikk den siste tiden, og det alene skal man ikke kimse av. At enkelte av refrengene er så fengende at de fortsatt sitter som støpt i hjernebarken nesten 12 måneder senere, bør også kunne regnes som et solid kvalitetstegn.

10. NIKKEBY LUFTHAVN «Dino Bones» (Drabant Music)

Ærverdige Nikkeby Lufthavn er Tromsøs levende bevis på at det fantes elektriske gitarer allerede i krittiden, og de bruker også som regel en geologisk periode eller to mellom hver albumutgivelse. I 2021 sto heldigvis alle stjernene i riktig konstellasjon, slik at vi fikk oppleve noe så sjeldent som en rykende fersk Nikkeby-skive i god tid før jul.