Onsdag hadde Påtryneteateret premiere på kabareten «1–2–3-Flire». Flere forestillinger er utsolgte. Det settes opp ekstraforestillinger. 6.000 billetter er revet vekk.
Hva er det jeg ikke forstår, som 6.000 tromsøværinger elsker?
Endelig tilbake
Det er fullsatt sal på Kulturhuset. Publikum sitter spent og venter på den nye utgaven av Påtryneteateret. Endelig er Tromsøs sjarmtroll tilbake på scenen.
Finn Arve Sørbøe åpner forestillingen med en utrolig morsom parodi av Dag Otto Lauritzen. En militant kompanisjef som ønsker oss velkommen. Latteren sitter løst. Dette lover godt.
Personlig
Så starter det. Bandet spiller opp. Og ut på scenen kommer to korgutter. Det er Sørbøe og kompanjong Knut Are Mortensen som synger sin beste falsett. Publikum ler. De er søte der de står og forteller om sin lidenskap for salmer.
Sketsjen utvikler seg til en av mange mer personlig småprat mellom Sørbøe og Mortensen. De prater om stort og smått. Om barndom og ungdomstid. Den personlige sketsjen blir en rød tråd gjennom kabareten.
Tema kan være fra vugge til grav. Å bli eldre.
Utdatert
Selv vitsene og ordspillene bærer preg av at de er funnet på en gang for 20 år siden. Som i vitsen om å gå til legen for å sjekke seg for prostatakreft. Og så advarer legen om at slikt kan føre til ereksjon. Publikum ler, og ler enda høyere når Mortensen forteller at det hvert fall ikke var han som fikk ereksjon, men legen selv.
Dette er ikke drøy humor. Det er bare litt utdatert.
Kanskje, om forestillingen hadde tillat det, så kunne komikerne gått i dybden på hvordan det er å fortelle gamle vitser til en ny og mer politisk korrekt generasjon. Det ville vært interessant.
Folkets favoritt
Det trenger de heldigvis ikke. For salen er fullsatt av godt voksne folk som ler seg i hjel. Anmelderen er kanskje ikke helt i målgruppen, men noterer seg at forestillingen har relativt høy LpS, latter per sekund. Etter nøye kalkulering viser forestillingen i snitt 0,2 LpS.
Det som trekker opp latteren per sekund er de gamle favorittene. For eksempel drar Sørbøe fram den gamle klassikeren «Trylle». Og merkelig nok eldes faktisk ikke den karakteren der. Den er overraskende morsom. Og publikum sier den kjente linjen nærmest i kor med Sørbøe: «Ææææ skal nuuuu …»
Det som trekker ned er at forestillingen er en halvtime for lang. Til tider oppleves det som å sitte i sirup inne på en buss i rushtrafikk. Her skulle de hatt en regissør som kunne klippet og kuttet.
I køen står blant annet Mortensens 10 minutter lange monolog som «Fatt-no-det-narkis» som ikke liker å jobbe. Her sparkes det nedover.
Ufarlig
Forestillingen er generelt ufarlig. Det gjør kanskje ikke noe. Man går jo ikke på Påtryneteateret for å gjøre narr av Putin, gasslekkasjer og tvungen lønnsnemnd.
Man går på Påtryneteateret for å se gamle kjente. For å la seg bli underholdt av noen av Tromsøs aller kjæreste komikere. Og de er jo til tider veldig morsomme. Mortensen får meg til å le høyt flere ganger som kanakas sjef på firmafest. Det samme gjør Sørbøe som farlig, sprengkåt «cougar» som tvinger med seg menn hjem fra byen.
Likevel skulle jeg ønske at disse to komikerne utfordret oss mer. Det eneste dagsaktuelle de har med er en smått kritisk sketsj om fotball-VM i Qatar. Jeg tror Sørbøe og Mortensen kan sikte høyere. Jeg tror de har talentet, kvaliteten og samfunnsforståelsen til å si noe mer.
For jeg mener at en god Påtryneteater-forestilling bør gi fra seg et par slag.