Svenske Ghost en type band, eller fenomen, som aldri kunne ha vokst fram i Norge. Vi er kronisk opptatte av at musikk skal være noe høyverdig og ektefølt, og det norske metal-miljøet kappes i å være mest mulig true.

Ghost spiller derimot pur pop kledd opp i satanisk staffasje – noe som egentlig passer godt med kladden. Svenskene har alltid vært gode på popmusikk. Vi får nøye oss med Petter Northug, liksom.

Dette maskerte bandet får mange til å rynke på nesen, men det er gode grunner til at de har fått en enorm internasjonal fanbase. Vi snakker ikke om et kostymeparty for gothkids som vil skjule kvisene sine, men et konseptband med sjeldent god meloditeft. Noen ganger er syntetisk musikalsk føde like godt eller bedre enn tonene som har kjempet seg tappert opp gjennom furet, værbitt jordsmonn.

At Ghost har klart å karikere en slags mytologi rundt bandmedlemmene, er også noe jeg hyller. Dette er selvfølgelig barnslig tullball inspirert av teateret vi kjenner fra amerikansk wrestling, men samtidig et intelligent grep som øker underholdningsverdien (og den økonomiske verdien?) i bandets plater og konserter. Både Gene Simmons og Spinal Tap ville ha vært stolte.

Å bruke gjennomgående okkult tematikk er egentlig en genistrek i alle former av tegneserieaktig underholdning. Det er uendelige tounge in cheek-muligheter i leflingen med Satan og hans demoner – hvis man lefler med vidd og glimt i øyet. Ifølge vokalist Tobias Forge… unnskyld, Cardinal Copia, er svartedauden konseptet på «Prequelle». Akkurat dét tar man best med en klype salt.

Mine forventninger til Ghost-album nummer fire vokste seg større etter å nylig ha hørt den nye singelen «Rats», som er en energisk riff-rodeo. At «Square Hammer» fra den foregående EP-en sågar var bandets beste låt siden 2011-debuten, lå også friskt i minnet. Kjenner man Ghost får man da heller ingen overraskelser slengt i fleisen i løpet av «Prequelle».

Hvis jeg lukker øynene, minner de ikke mest om King Diamond, Blue Öyster Cult eller Toto – men ABBA. Det virker åpenbart at ghostwriteren (ti-hi) som er kreditert låtskrivinga under oppveksten har plukket opp poptriks fra Björn & Benny, via morsan og farsan sitt stereoanlegg.

Refrenget i «Dance Macabre» låter som om det er laget for Melodi Grand Prix. Hovedpoenget er allikevel at det kunne ha vunnet MGP. Her er det bare å riste av seg all forfengelighet, strekke armene i været og kauke med på den utrolig cheesy tekstlinja «I Just Wanna Be With You in the Moonlight – Alright!».

Man blir sittende på kanten av setet, og nærmest forvente at Ghost sin lettbeinte bløtkake-metal hvert øyeblikk kan gi etter, og kollapse som følge av overvektig pynting av det musikalske marsipanlokket. Men, som på deres tre første album, kommer mageplasket aldri.

Ghost sukrer den musikalske pillen med tresleiv i stedet for teskje, men man unngår akkurat diabetes etter et måltid på ti låter som alle er desserter.

Den imponerende komposisjonen «Pro Memoria» er platas sterkeste fem minutter, og en av de beste låtene jeg har hørt i 2018. Å bygge en kompleks låtstruktur, og samtidig gjøre den svært iørefallende, er mesterlig. Hadde symfonisk rock vært ensbetydende med dette, skulle jeg med glede ha satt meg oftere på symfo-rock-toget.

data-type="a" data-id="89385450">