Ordet «supergruppe» er ofte synonymt med skyhøye forventninger og skuffende resultat. Men plater som dette kan også ha en friskhet ved seg, der de involverte medlemmene får utløp for undertrykte idéer og friere spillerom til å leke seg enn i sine hovedprosjekter.

Utfordringen er å få sideprosjektet til å låte som et overskuddsprosjekt, og her lykkes The Needs hundre prosent. På bandets debutplate skåles og smiles det fra første riff, og den lette, behagelige rusen er konstant gjennom 12 spor.

The Needs ble startet av multitalentet Bendik Brænne og Kvelertaks riffmaskin Maciek Ofstad. De hanket så inn Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna), Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess) og Brænnes bror Mattis i mannskapet.

Og «You Need the Needs» låter som om en gjeng fingernemme kompiser har tatt med seg lave skuldre og en sixpack på øvinga, og så tatt turen rett i studio før de rakk å «tenke musikken i hjel». Resultatet er ladet med store mengder positiv energi, som låtene sprøyter rett inn lytterens musikalske hovedpulsåre.

Kvintetten spiller spretten gitarpop med forkjærlighet for The Lemonheads, Hüsker Dü og Ramones. Og The Needs nailer virkelig dette erkeamerikanske uttrykket, i tillegg til å tilføre musikken mye personlighet. «I’m Doing Fine» er blant låtene som gjør det komplett umulig å sitte i ro.

Overraskende nok kjenner man igjen signaturen på flere av Hofstads gitarriff fra Kvelertak, selv om de opererer i en annen sjanger. Hør bare «Stay at Home Friend». Rogalendingen lurer inn litt classic rock inn i poplåtene, med samme glimt i øyet som Cheap Tricks Rick Nielsen.

Melodiene er The Needs hovedfokus. Låtene rendyrker rockens hellige treenighet gitar, bass og trommer – og bandet er veldig forsiktige med å pynte det bunnsolide reisverket med unødvendig dilldall.

Balladen «Hey Wake Up» utgjør en perfekt pustepause fra det øvrige gitarøset. Her kiler Bendik Brænnes myke, uskyldsrene stemme deg nedover ryggen, mens melodien på nådeløs manér tar hjertet ditt som gissel gjennom tre minutter. De fleste band går gjennom et helt livsløp uten å lage en låt like god som dette lille stykket briljant popføleri.

Brænne viker til å ha en gyllen touch uansett hva han involverer seg i. Som soloartist kan han – med en enestående selvfølgelighet – veksle fra storslått countryrock til lavmælte soveromsserenader. I front av sitt nye band får vi nå se nok et nytt ansikt fra Spellemann-vinneren.

Noen vil kalle et 26 minutter langt album i snaueste laget. Det er i så fall en misforståelse. Innen powerpopen er det all killer – no filler som gjelder, og «You Need the Needs» lykkes i å etterlate meg sulten på mer. Foreløpig holder det å sette på skiva én gang til, men jeg håper denne femmerbanden har mer musikk på gang.

Brænne, Ofstad og kompani er åpenbart en konstellasjon som drar det beste ut av hverandre. De er som kompisgjengen du har lyst til å være med i.