Fra første anslag i «Perfuction» er lytteren under angrep. Det låter som en miks av «Rid of Me»-æraen til PJ Harvey koblet med Queens of the Stone Age på sitt mest hyperaktive – som igjen dras gjennom gjørma, og utsettes for elektrosjokkbehandling.

Etter et par gode album, pluss to småfrekke EP-er tidligere i år, slår Deap Vally ekstra godt fra seg på nyplata «Marriage». L.A.-duoen bestående av bøllefrøene Lindsey Troy og Julie Edwards drar rock’n’roll-strikken til bristepunktet, i alle retninger.

Uforutsigbare Troy og Edwards drar over 12 låter mye forskjellig ut av verktøykassen. Damene serverer seig og fettete bluesrock i kombinasjon med spretten punk og høy glamfaktor.

Samtidig er popfaktoren betydelig. Den gjennomgående lekre «Phoenix» har et refreng som skriker «spill meg på radio!». Eventuelt «legg meg til i spillelista». «Give Me a Sign» er derimot en lumsk og mørk ballade.

I den hip hop-inspirerte «High Horse» går festen helt av hengslene, der Peaches og KT Tunstall tramper opp på scenen for å levere sine frekke fraseringer. «Tsunami» bringer tanken til grumserock-heltinnene i L7, mens «Look Away» er noe så sjeldent som synthbasert psykedelia.

Lindsey Troy snerrer, puster og peser tungt, men flere av låtene har også lekre vokalharmonier. Tekstene renner over av vittigheter og språklige finurligheter. Både skjulte og eksplisitte obskøniteter leveres med et glis om kjeften.

«Marriage» er snaue 40 minutter med sjeldent god underholdning, skapt av en uredd duo som åpenbart gjør akkurat hva de vil, når de vil og hvor de vil. Jeg er rett og slett sjarmert.

foto