Den skrekkfilm-inspirerte tittelen til tross – dette er verken noen dødsmesse eller svanesang fra Hedvig Mollestad Trio. Bandet frontet av gitardronningen av Sunnmøre markerer derimot ti år som plateartister med sitt ferske album.

Etter å ha mottatt Edvard-prisen for fjorårets solodebut «Ekhidna» er Hedvig Mollestad Thomassen nå tilbake i sitt vante format. Og på denne uoffisielle jubileumsplata viser trioen nok en gang at vi trenger mye mer rock’n’roll-jazz i livene våre.

Albumet innledes med et klaps på kinnet, i form av det skeiveste riffet jeg har hørt siden den handikappede bluesgitaristen CeDell Davis dro smørkniven over strengene. Men vi er raskt inne i velkjent og velskapt trio-territorium.

Med tiden har Mollestad, bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad utviklet en egen, lett gjenkjennelig stil. Trioen låser seg ofte sammen i et kompakt, nesten mannevondt groove. Vi lyttere holdes i et lett kvelertak og bare gynge med på beaten, mens bandet fyrer løs overraskende skudd fra tre forskjellige kanter. Hypnose, rus – kall det hva du vil. Dette er musikk å fortape seg i.

«Ding Dong. You’re Dead» viser Hedvig Mollestad Trio både i deres mest disiplinerte og mest frittgående modus. Begge deler funker ypperlig, og jeg liker at Mollestad, Brekken og Bjørnstad drar litt i alle hjørnene av den musikalske duken.

Singelen «All Flights Cancelled» er blant bandets streiteste øyeblikk, der melodien er kompasset de tre musikantene lojalt følger. «Gimbal» er rock med et motordrønn som får kroppen til å skvette og slengbuksene til å flagre.

«Magic Mushroom», komponert av Brekken, er en skikkelig lekestue for de tre musikantene, der riffets kraft allikevel respekteres. I «The Art of Being Jon Balkovitch» slipper Mollestad virkelig løs sin indre Jekyll & Hyde – eventuelt Dr. Rypdal & Mr. Hendrix.

Tittelsporet er som en rolig vandring gjennom en tåkelagt skog, der Brekkens følsomme behandling av ståbassen tripper lettbeint langs stien, mens Mollestads lekre, ekkoutsmykkede skraping og plukking på gitarstrengene skaper en lun, men trolsk stemning. «Four Candles» er en varsom og vakker avslutning på et album som både utfordrer og tilfredsstiller.

Etter rundt ti runder i spilleren tenker jeg at «Ding Dong. You’re Dead» er det sterkeste albumet trioen har gitt ut. Skiva er i det minste helt der oppe med min personlige favoritt, «Black Stabat Mater».

Et viktigere poeng er at Hedvig Mollestad Trio representerer et alternativ til all annen norsk musikk utgitt det siste tiåret. Som bortskjemt musikkfan og skribent er det ganske få band eller artister man virkelig tripper rundt og gleder seg til skal gi ut ny plate. Denne trioen er blant de få jeg virkelig ikke klarer meg uten å få levert nytt stoff ifra.

På tampen vil jeg lure inn et lite velment tips, eventuelt småfrustrert hjertesukk, til unge håpefulle rockere og jazzister:

Dette er hvordan musikken skal låte.

Lyden på denne plata er så nær perfekt man kan komme om man spiller såkalt levende musikk. Og det er ikke noe hokuspokus i oppskrifta: Bassen låter som en bass, trommene låter som trommer og gitaren druknes ikke i syntetiske effekter kun gitaristen selv mener er nødvendig.

«Ding Dong. You’re Dead» formidler derfor den vesentlige fysikken i musikken til Hedvig Mollestad Trio. Samspillet er en fryd både å høre og kjenne på kroppen. Som lytter har jeg ikke noe annet alternativ enn å kaste meg inn i dansen, og nyte frihetsfølelsen denne trioen sprøyter rett inn i blodårene.

En nesten dyrisk trang til å oppleve de syv nye låtene i konsertformatet melder seg i løpet av disse 40 minuttene i Hedvig Mollestad Trios selskap. I mellomtiden kan vi heldigvis kose oss med dette formidable, nye albumet. Det er bare ett kriterium: Spill høyt!