– Jeg hadde vært nede på rommet til sønnen min, det ble bare krangel, jeg var frustrert og livredd, og jeg kjeftet på han. Da jeg lukket døra, poppa det en setning opp i hodet mitt: «Hvordan kjefte på noen som bare vil dø?». Det er så mye motsetning i det. Så begynte den setninga å spinne i hodet mitt, sier Sara Møllebakken.

Hun har aldri skrevet en novelle før, egentlig aldri skrevet noe som helst. Men da det dukket opp en annonse på Facebook om NovelleCup og temaet sannhet og forsoning, tenkte hun: Jeg har en historie å fortelle.

– Bare så det er sagt med en gang, så er dette noe sønnen min har støttet meg i hele veien. Jeg ville ikke skrevet dette dersom han eller familien var imot det. Men han er en skikkelig tøff og modig ung mann, som tror på å være åpen om livets skyggesider også. Han har vært en veldig støttende faktor i dette.

Å kjempe som en løve, men å kjempe feil kamp

De siste fem årene har vært skikkelig tøffe, forteller Sara. Alle rollene hun hadde ikledd seg, mamma, kone, kollega, datter, venninne, mestret hun plutselig ikke mer. Eller, det var følelsen. Hun mistet troen på seg selv, og var kommet til et punkt i livet hun beskriver som veldig smalt, redusert ned til noe hun ikke kjente igjen.

– Jeg tenkte at jeg måtte forsøke å ta tilbake makta over livet mitt, lete etter noe andre følelser inni meg som kunne utfordre meg, gå inn i ukjente, kreative felt for å gjøre veien min bredere. Jeg trengte å gjøre noe som jeg ikke kunne, der jeg ikke skulle ikle meg en rolle, ikke skulle mestre noe.

Og dermed satte hun seg ned og skrev «Hvordan kjefte på noen som bare vil dø». En veldig personlig historie som handler om å kjempe som en løve, men kjempe feil kamp. Om å bruke all energi, krefter og ressurser for å gjøre situasjonen hjemme bedre, men ende opp med å kave og skape større bølger, mer uro.

Om å se seg selv midt oppi det hele med alle feil og mangler, forsone seg med at det ikke er alt en mamma skal eller kan fikse.

– Jeg tenkte at hvis jeg skriver det ned og sender det inn, så eksisterer historien vår på en måte. Men at novellen skulle bli en av de åtte som ble valgt ut, så jeg ikke på som en mulighet en gang. Jeg har dyp respekt for dem som skriver, som lever av det, så dette var veldig overraskende. Så jeg har gått rundt med panikk siden. Hva kommer folk til å si?

– Var du redd for å kaste sønnen din under bussen?

– Ja, helt klart. Jeg gikk mange runder med meg selv og med familien, åpner jeg for mye her, gjør jeg oss mer sårbare? Samtidig har jeg troa på å tørre å være ærlig om at livet ikke bare er tipp topp. Det fins mange situasjoner vi kan møte på som er ekstremt krevende og mørke. Det er livet også, og det må vi tørre å adressere.

– Det har forandret meg for alltid

Sara understreker at dette er hennes historie, ikke sønnens. Det er en historie om å være mamma og pårørende, hvor tøft det kan være.

– Er det lov å spørre hvordan det går i dag?

– Det går bedre, vi har klart å finne en ny ro i vår familie som har gitt rom for nye ressurser. Selv jobber jeg fortsatt med å balansere livet og rollene, men livet mitt er ikke lenger svart-hvitt. Det har fått et større spekter av nyanser, på godt og vondt. Og det høres kanskje rart ut, men jeg er også takknemlig for disse fem årene. De har lært meg så mye og forandret meg for alltid.

– Du kan ikke se stjerner uten mørke, sies det, og det er helt sant. Uff, ble det litt vel poetisk, spør Sara og ler.

– Har dette gitt deg lyst til å skrive mer?

– Jeg syns jo det er veldig artig å skrive har jeg funnet ut, men ordene kommer ikke lett til meg. Jeg kommer aldri til å gi ut en bok, for å si det sånn. Men når jeg skriver, trykker jeg på nye knapper, og det liker jeg. Det er nesten som at noe uventa har dukket opp, og det er en veldig velkommen følelse.