Men ikke etter å ha hørt «American Love Song». Det er heller ingen grunn til å tro at Binghams status blant fans eller kritikere blir lavere i kjølvannet av hans første album på fire år.
I intervjuer de siste årene har Bingham nær innrømt at han var litt lei av musikk. Dette er muligens grunnen til at han på «American Love Songs» går nye veier. Tradisjonspregede ballader i typisk singer-songwriter-format finnes det knapt spor av.
På sitt sjette album vil sørstatsgutten rocke, og kaster seg «balls out» inn i bluesen. Og det er sjelden man hører en plate med så mye liv i, som dette. Selv med lavt volum fremstår Binghams musikk som eksplosiv, men for all del: Spill denne plata høyt!
Den gamle gitarhelten Charlie Sexton spiller utvilsomt en viktig rolle fra produsentstolen. En del smarte, annerledes grep bryter med instrumenteringen og arrangementene vi ofte forbinder med blues, country og rock.
De massive lagene av dobro gir «Situation Station» en sårbarhet som minner meg om de tandre øyeblikkene fra Alex Chilton og John Lennon. Zydeco-fele setter en kvass spiss på den blodharry rock’n’roll-kanonen «Pontiac», mens det massive stadionrock-soundet på «Blue» løfter Bingham opp som en sørstats-Springsteen – eventuelt en kul versjon av Jon Bon Jovi.
Binghams bakgrunn får brorparten av overdrevne myter om «den plagede artist» til å blekne. Oppveksten kan best beskrives som omflakkende, før faren tok selvmord og mora drakk seg i hjel. Unge Ryan tjente noen slanter som rodeorytter, før han i 20-årene i en knøttliten bar ble «oppdaget» av eks-Black Crowes-gitarist Marc Ford. Den amerikanske drømmen 2.0, ikke sant?
Det er mulig Bingham ville ha hatt like mye interessant å formidle om han var utdannet revisor oppvokst med jazzballett og BSU-konto, men historiene han forteller ville hatt et mindre plausibelt opphav. En del av oppveksten i Texas skinner i alle fall igjennom i musikken hans.
Blues er nemlig ingen fiks idé, men noe man har i ryggmargen. Og som enhver ekte, myteomspunnet utøver av den originale djevelmusikken har virkelig Bingham «the blooz». Men selv om Bingham rocker hardere enn noensinne, har han med et knippe lekre ballader blant de 15 sporene på «American Love Song».
Her kommer vi tilbake til «ekte»-poenget. 37-åringen overdriver ikke sentimentaliteten, men synger med stor troverdighet. Det fremstår nesten som om han prøver å skjule tåren i øyekroken under låter som «Stones» og «Lover Girl». Beskrivelsene av kjærlighetsforholdene er enkle og eksplisitte, men aldri lettvinte eller floskelpregede.
Ærlighet varer lengst. I alle fall hvis man har et talent som Ryan Binghams å vise til. Her leverer han et 15 sider langt kjærlighetsbrev til den amerikanske musikkarven som det ikke lukter gammel hest, men svidd, av.
