Det er forestillinga ”Tromsø re:visited” det handler om. Teatret selv melder at dette er ei forestilling om identitet, om byen Tromsøs identitet og vår egen identitet, hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre ser på oss og hvilket forhold vi har til samfunnet rundt oss. Hvordan byen påvirker oss og hvordan vi påvirker byen. Og intensjonen er helt tydelig at dette skal gjøres på en måte som er morsomt for publikum. Det høres spennende ut. Men er det dette vi får?
LES ANMELDELSEN AV ”KONG LEAR” HER!
Parodi eller klisjé
Når publikum kommer inn i Hålogaland Teaters lille sal, blir vi møtt av fire selvutnevnte forskere som på scenen presenterer seg som Tor Erik, Egil, Magne og Britt Hansen, fra fire forskjellige fakultet på UiT. De hevder de har undersøkt og framskaffa statistikk om Tromsø. Nå skal funnene presenteres.
Det starter egentlig som en parodi på hvordan forskere er og oppfører seg. En er pedantisk, opptatt av detaljer, tørr og uten kunnskap om hva som kan fenge publikum. En annen er nøktern, og en tredje er overstrømmende og forsøker å være festlig i sitt ropende møte med tilhørerne. Den fjerde er avmålt og tilbaketrukket og blir konsekvent tiltalt med feil navn.
En parodi kan være effektfull. Gjennom å sette ting på spissen, kan man få fram ting som ellers ikke ligger oppe i dagen. Men skal det fungere, må en parodi bli noe anna enn en klisjé.
Fragmentarisk
Forestillinga er fragmentarisk, bygd opp med scener og episoder som ikke alltid har noe mer til felles enn at de på en eller måte er relatert til Tromsø eller vi som bor her. Å gjøre ting på denne måten kan være effektfullt. Man kan få sagt mye om mangt uten å måtte tenke på at det skal være en rød tråd som relaterer det ene til det andre.
Men det er også krevende, ikke minst i forhold til dramaturgi, til hvordan forestillinga skal drives framover. Her får vi en voldsom overgang fra sekvenser med ”tullfakta” og et vådeskudd som dreper en isbjørnunge til forestillingas siste del som tar opp svært alvorlige og personlige spørsmål med teksten et selvopplevd selvmord som kanskje det sterkeste i hele forestillinga.
Men både selvmorderens beretning, de to skaphomsene som møter hverandre i skapet, faktaene om drepte krigsfanger og hvor mange som falt for terroristens hånd 22. juli 2011 oppfattes som påklistra i ei forestilling som så langt har pretendert å være morsom. (Selv om det etter min sans for humor bare i korte øyeblikk er det den er.)
Ikke i målgruppa
Jeg vurderer ”Tromsø re:visited” som ei svak forestilling som ikke vet hva den vil. Den er ikke morsom. Den er langtekkelig. Den gir ikke noen ny kunnskap om Tromsø eller oss som bor her. Men i små glimt har den noe viktig å si, og musikken fungerer godt relatert til technobyen Tromsø.
Men når så er sagt, så er det også klart at jeg med mine 59 år ikke befinner meg i målgruppa for forestillinga. Jeg hører latter i salen, og noen ler mye. Likevel tror jeg at ”Tromsø re:visited undervurderer også sitt yngre publikum.
