I snart 25 år har Arizona-bandet The Resonars pøst ut en energisk miks av harmonibasert pop, fargesterk psykedelia og spretten garasjerock.

Siden «Disappear» ble utgitt tidligere i høst har bandet allerede rukket å gi ut en snasen EP, så det er virkelig ingen kreativ tørke å spore hos de amerikanske ørkenboerne.

Undertegnede oppdaget først The Resonars på fjorårets riktig så fjonge album «No Exit», men årets album vel så tilfredsstillende. Melodiene er vanskelig å få ut av hodet, og det spenstige spillet holder meg på tærne. «Disappear» kommer nok til å lande trygt med begge bein inne på «topp 10», når 2020s beste album skal kåres for min del.

Her tvinnes flere lag med lekre gitarer sammen over punchy basslinjer, som på sin side danser sin egen vals. Slagverket har den nesten erotisk opphissende «klaskelyden» som snytt ut av 60-tallets beatgrupper, og på toppen servers vi flere delikate lag med vokalharmonier selv Crosby, Stills, Nash & Young ville ha misunt.

The Resonars er allikevel langt ifra noen hyllest av vestkystrocken med røtter i hippie -bevegelsen. For bandets ene kjernemedlem og låtskriver Mark Rendon er «British Invasion»-bandene fra tidligere samme tiår derimot helt sentrale.

Man hører spesielt mye tidlig The Who og The Beatles ifra «Rubber Soul»/«Revolver»-æraen gjennom disse 14 lekkert sammensatte låtene. Kontrastene til Beatlemania kunne knapt ha vært større, men Mark Rendon er en slags «dette millenniets Lennon og McCartney» fra sitt hjemmestudio.

Av referanser fra moderne tid tar flere låter på «Disappear» over stafettpinnen fra den glitrende New Jersey-duoen The Insomniacs. Fans av norske Dipsomaniacs, der trønderhelten Øyvind Holm i en årrekke trillet ut småpsykedeliske popperler, vil nok også nynne taktfast med på Resonars-refrengene.

The Resonars er allikevel ingen lojal kopi av én enkeltstående sjanger eller greie. Det grove og småskumle gitarriffet som utgjør basisen i «Primitive Screen» hadde passet som snørr i barten på Black Sabbaths debutskive.

«Let’s Bring It Home» har ett bein skutt fram som i Chuck Berrys duckwalk, mens den andre foten er drapert i 70-tallets slengbukserock. «Don't Go Out In To The Rain» er på sin side en jovial hybrid av country og Merseybeat.

At band som The Resonars forblir undergrunnsfenomener er på sett og vis temmelig trist. Spesielt i en mediehverdag der ny rock blir marginalisert, fordi «gamle sanger på nytt igjen» som regel stjeler all oppmerksomheten.

Arizona-bandet er riktig nok inspirert av gamle sanger. Matt Rendon lager allikevel låter i et tidløst format som aldri vil forsvinne – i alle fall ikke så lenge de er laget med like mye kjærlighet og intelligens som de 14 sporene på «Disappear».

Albumet er foreløpig kun tilgjengelig via strømmetjenesten Bandcamp, men en vinylutgivelse skal dukke opp tidlig i 2021.