JOHN-KRISTIAN DALSETH"/>

Varierende sjarmører

Violet Roads nye album vil garantert sjarmere mange i senk, men popprinsene fra Kåfjord og Tromsø har fortsatt mer å gå på.

4

Violet Road

Musikkanmeldelser

Mange kaller dette debuten, ja til og med bandets promoteringsselskap gjør det. Men Violet Road ga faktisk ut sitt første album i 2008 i form av «Letters». En plate som ble forbigått i en såpass pinlig stillhet at det kanskje ikke er så rart at bandet og alle rundt dem regner dette som en ny begynnelse.

Velprodusert

Det har vært snakk om denne platen lenge. Etter å ha spilt på det som føles som absolutt alle arrangementer i byen det siste halvåret er det gledelig at det nå omsider kommer en håndfast plate fra Violet Road også. Og vel så gledelig er det at resultatet er såpass bra at man lett kan kalle dette en av de mest gjennomførte og beste popskivene som har kommet ut av Tromsø.

Se også: Violet Road framfører Rules of the Ocean på Nerstranda

Det er tydelig at både bandet og produsent Jon Marius Aareskjold har tatt seg god tid til arbeidet. Platen er stilsikker og velprodusert og vil oppfattes som både tilgjengelig og innbydende. Produksjonen er faktisk såpass glatt at guttene nok med fordel hadde nytt godt av å fremstå litt mer rufsete og røff rundt kantene enkelte steder, spesielt på albumets rolige spor.

Potensielle singler

Det spares heller ikke på kruttet og platens to første spor er singlene «Crazy As Can Be» og «Can You Hear The Morning Singing». Begge begeistret når de kom ut, men hadde også en lik egenskap som gjorde at de etter en håndfull gjennomlyttinger føltes som om de gikk litt på tomgang. Man kan også spørre hvor lurt det er å åpne platen med en singel som allerede har vært i sirkulasjon i et års tid. Men det finnes låter på albumet som kan gjøre en fin jobb som tredje eller fjerde singel. «Dead Man Walking» er «Can You Hear The Morning Singing» sin litt frekkere lillebror, mens den folkaktige «The Burden And His Long Lost Friend» har potensial til å bli en live-favoritt på bandets kommende turné. Guttene deler på vokalistjobben på «Song For Another Day» og det er utvilsomt sangene med mest tempo som fungerer best. Forsøkene på melankoli og dystre ballader kommer litt til kort og selv om de nok føles naturlig for både band og produsent på plate, hever de ikke albumet som helhet.

Sett under ett er det mer enn nok gode låter på denne platen til å tilfredsstille bandets lokale fans, og samtidig rettferdiggjøre en mer nasjonal oppmerksomhet. Kvaliteten fra låt til låt varierer litt for mye til å oppnå en toppkarakter, men man sitter igjen med en følelse av at plate nummer tre kan gjøre akkurat det.

Se videoen til "Can You Hear the Morning Singing"

Utforsk tema:
Musikkanmeldelser