Rendyrking fra elskerne

«The End» fra 2008 etterlot publikum lysten på mer, og ventetiden har vært lang. Men var det verdt å vente på? Absolutt!

  Foto: Sigurd Ovesen /Pressebilde

5

  Foto: The Considerate Lovers

Musikkanmeldelser

Det er ikke lett å være et retrorockeband i 2012. Det meste er gjort før, referanse er de samme og det er lett å forsvinne i myldret av garageband med samme budskap og sound.

The Considerate Lovers har på ingen måte gjenoppfunnet kruttet, men rendyrker stilen og er tro mot profilen de har hatt i alle år. Hvorfor endre noe som funker?

Godt produsert

Det er få ting som er så herlig som når livefavoritter sitter som et skudd på innspilling, og dette var noe de ikke fikk helt til på «The End». Denne gangen gjør de alle det.

Les mer om musikk her

«Under The City Lights», «I Love The Way The Devil Sets Me On Fire» og «The Ghost Of Johnny» er kremlåter live, og funker minst like bra på plate. The Considerate Lovers er uten tvil et liveband, men får det til å fungere på plate denne gangen fordi at det høres ut som det er live.

Skittent, svett og herlig. Slik det skal låte med andre ord. Mest overraskende er nok poplåten «Downtown Blues» som er radiovennlig så det holder, og totalt uimotståelig.

Forfriskende

I en by hvor det å være rockevokalist tilsynelatende betyr å høre mest ut som Nick Cave/Sivert Høyem, er vokalist Henry Johnsens tilnærming forfriskende nok ikke det.

Den grad av innlevelse og levering er ikke å forakte, om det er på en av balladene eller på de helt streite rockelåtene. En imponerende plate fra byens kanskje beste rockeband, og det endelige beviset på at Tromsø Rock City ikke er bare er en myte.

Utforsk tema:
Musikkanmeldelser