Laber Hallelujah-stemning

Smørsangernes andre livealbum minner mer om et langt ekstranummer fra førsteutgivelsen.
musikk

Etter mega-suksessen fra 2006 med 260.000 solgte eksemplarer av "Hallelujah Live", var det bare et spørsmål om tid før man ble påprakket nok en utgivelse fra de fire pop-yndlingene.

At det på plate nummer to banes vei gjennom upløyd musikalsk terreng, kan vanskelig hevdes.

Man kunne spurt seg om de noensinne gikk av scenen etter debuten. Oppskriften er den samme, med en blanding av mer eller mindre kjente vorspiel-favoritter og sippete ballader, ispedd et par egne favoritter.

Bildeserie: Se De nye gitarkameratene i Tromsø!

På "Hell if I", er det tydelig at styrmann Alejandro Fuentes har gått fra en Jørn Hoelsk heshet i strupen, til å nesten ikke inneha stemme, og fremstår som selve antitesen til en god coverlåt på Simon and Garfunkels "50 ways to leave your lover".

Kurt Nilsen gjør en grei figur både på åpningssporet, sin egen "Reality kicks in" og Kenny Rogers' "The Gambler".

Espen Linds stemme passer bedre inn hos Sølvguttene enn med De nye gitarkameratene, noe som er spesielt tydelig når falsetten hans kutter gjennom i korpartiene og stjeler oppmerksomheten.

Alene på "Scared of heights" og "Baby you're so cool" får han lov til å klimpre banjo og hyle uavbrutt, og da går det noe bedre. Hva Askil Holm (hvem er han?) gjør på scenen må gudene vite, men han får da lov til å fremføre en egenprodusert låt mot slutten etter å ha sittet rolig på barkrakken sin de ti første numrene.

Kanskje kunne Alexander Rybak spritet det hele opp med felespill og hallingkast, som en erstatter for mister x?

Låtvalgene byr ikke på noe uventet, og med U2s "With or without you" som sistelåt, sitter man igjen med en harsk transmak i munnen.

At millionene kommer til å rulle inn på denne utgivelsen er det liten tvil om, men jeg skulle likt å se disse fire gjøre noe originalt, men et studioalbum med egne låter i stedet for å sykle med støttehjul hele veien må vi nok se langt etter.

musikk