Rett i Muse-fella

Muse er snøballen som aldri slutter å rulle i sin egen pompøsitet.

2

musikk

Femtealbumet "The Resistance" fortsetter uheldigvis der "Black Holes and Revelations" slapp. Overdådige arrangementer i tråd med 70-tallets progband svelger låter som ikke matcher den nevnte sjanger. Matthew Bellamys stemme er lett å hate, og når det blir mye av den er den også umulig å ikke hate. Det hele starter i velkjent stil med radiokompis "Uprising", som tar grep om stafettpinnen der "Starlight" fra "Black Holes and Revelations" slapp. Disse to låtene benytter for øvrig identisk oppskrift; Romskip-synth, taktfast klapping og en Matthew Bellamy som hyler i ti sekunder på hver uttalte stavelse. Andresporet "Resistance" har et catchy refreng, eller? Jeg aner ikke om det er ment å være et refreng, låten har flere kandidater og mangler struktur. Men Jan Hammer-linjen på synth som dukker opp innimellom går likevel rett hjem hos undertegnede.

Videre følger "Undisclosed Desires", en låt som er lett å glemme, da den er fullstendig blottet for personlighet. Det obligatoriske Queen-plagiatet kommer i form av "United States of Eurasia", hvor en "Bohemian Rhapsody"-åpning går over i det som kan minne om en overdådig nasjonalsang, men det hele blir for stort for sitt eget vesen. En liten "Absolution"-flørt er gitt plass i form av "Unnatural Selection", som dermed naturligvis blir platens sterkeste spor. Ja jøss, arrangementene er større enn noensinne, og jeg skulle bare ønske at formen ble påspandert et innhold.