CHRISTER PEDERSEN"/>

Nedstrippet og ambisiøst Kaizers-album

Jeg har alltid hatt vanskelig med å få teken på Janove Ottesen og resten av Kaizers Orchestra.

4

Violeta Violeta Volume I

  Foto: Plateselskapet

musikk

Det er et hav mellom de overproduserte og overlastede platene bandet har sluppet, til den nesten orgiastiske sceneutstrålingen på konsertene. Det er nesten som om man snakker om to forskjellige orkeste - skivene er helt enkelt "way to much", mens konsertene er blant det beste Norge har å by på.

På bandets nye plate - "Violeta Violeta Vol. I" - har de to sidene ved bandet imidlertid nærmet seg hverandre.

Det er ikke like pompøst og kakafonisk som tidligere, og merkelig nok har det da lyktes i å ta med litt av nerven fra scenen inn i studio.

Det føles litt som om bandet har modnet, og at man har hentet inn andre og mer nedstrippa musikalske tanker i sitt univers.

Når jeg likevel kaster en terning med - relativt - få øyne er det fordi jeg mener at bandet mister ballen like utenfor 16-meteren - til tross for flott angrepsspill i øvrig.

Plata er første del av en trilogi - 30 låter på tre skiver - som skal handle om den fiktive og meget spesielle kvinnen "Beatrice". Det skal være en magisk roadmovie på plate, der Kaizers skal følge hennes søken etter sin forsvunne mann og barn - fra første parkett.

Om første del skal være retningsgivende for resten av serien, vet jeg ikke hvor relevant det vil være. Det spriker litt for mye tematisk, og det høres ut som om et par-tre av sporene er listefyll.

Kanskje kunne det ha blitt en dobbel-plate som er mer konsentrert og "to the point".

Det er allerede sluppet to singler fra plata, åpningssporet "Philemon Arthur and the Dung" (døpt etter et anonymt kultband fra 70- og 80-tallets Sverige), samt "Hjerteknuser" - som er bandets mestselgende singel noensinne.

Begge sporene er gode eksempler på hvordan plata for øvrig høres ut - helt klart gjenkjennelig Kaizers, men samtidig mer nøkternt og nedstrippet.



Utforsk tema:
musikk