Kristoffer «Kikk» Eilertsen (1954-2015)

Minneord

Kristoffer «Kikk» Eilertsen døde på tirsdag, kun 61 år gammel. Her ser vi ham i sitt ess, som heisfører på en av de gamle vognene til Fjellheisen i Tromsø.   Foto: Truls Melbye Tiller

meninger

«Kikk er død». De tre ordene på mobilen kom fra en venn og tidligere kollega av meg, tirsdags kveld. Slike budskap bærer alltid noe uvirkelig ved seg, og etterfølges alltid med et snev av sjokk. Slik var det denne gangen også, selv om Kikk verken var purung eller utsatt for noen ulykke eller noe annet tragisk.

Når vitale folk man setter pris på dør, slår det uansett alltid hardt ned. Og budskapet om at Kikk er død slo hardt ned blant svært, svært mange. Tirsdag ble Tromsø en litt fattigere by, og tomrommet etter en fyr som Kikk vil heller aldri fylles. De lager ikke slike folk lenger. Han var virkelig noe for seg selv.

Kikk ble født i 1954, to år før Elvis debuterte, og var dermed like gammel som rock'n'roll. Kikk var jo inkarnasjonen av rock'n'roll, iallfall om man legger i betydningen en av dem som aldri fulgte strømmen, som aldri gikk i flokk eller som noengang lot seg temme av straighte og konforme begrensninger.

Og musikk skulle «svinge», som han sa. I hans univers betød dette at musikk skulle fremføres av folk som er gode på instrumentene sine, og helst ha en klar linje til den amerikanske blues-, country- eller rockarven. Han hadde faen så lite til overs for blodfattige og asketiske indierock-vegetarienere som spiller skranglete pop.

Det skulle svinge. Og svingte det, var Kikk der. Enten det var på en brun pub for å Geir Bertheussen Blues Express eller et amerikansk band som var i byen, eller om hadde klart å tvinge en av DJ-ene på Blårock til å spille The Beat Farmers, Calvin Russell eller Steve Earle.

For uinnvidde, for de som bare så ham hengende bøyd over en bar med ei øl, vandrende i bygatene eller sittende ute på ei trapp med en kaffekopp, pattende på en sigg, så han da også ut som han kom fra en annen tid, i et annet land.

Langt, rufsete hår, svarte klær og et grovskårent ansikt med røft skjegg. Han så ut som han kunne spilt i The Bad Seeds eller var en mytisk skikkelse fra en amerikansk kultfilm. At han var en barsking fra Skutvik i Malangen gjorde ham ikke noe mindre tøff.

Jeg har snakket med jevnaldrende med Kikk i byens motorsykkelmiljø, som har fortalt historier om Kikk fra midten av 70-tallet, da han fortsatt utgjorde en del av den harde kjernen i Malangen MC, en fryktinngytende gjeng på godt over 100 personer, mange ganger flere enn de var i Tromsø.

Og i front, Kikk på «vannbussen» sin, en Suzuki GT 750, som var en vannavkjølt, 3-sylindret totakter. Det må ha vært litt av et syn. Synes jeg ser ham for meg, dundrende inn i Tromsøs gater, med flagrende hår, med det selvsikre smilet sitt, mens skjelvende bygutter tviholder på de fjetrende og hvinende damene sine.

Kikk hadde jobbet som matros på fiskebåter til FFR, og var flere år til sjøs. Han kunne derfor fortelle inngående om livet som fisker i knallhardt vintervær i bekmørtna på Barentshavet.

Likevel er det som heisfører på Fjellheisen, kjøreskolelærer for motorsykkel og kyndig bilmekaniker de fleste tenker om Kikk og yrkeslivet. For han jobbet. Mye og hardt.

Selv ble jeg kjent med ham for snart 25 år siden, da han hadde ei biinntekt som vasker på Blårock. Han var virkelig ikke redd for å jobbe. Som mekaniker begynte han først hos Harila i Tromsø (han hadde fortsatt en forkjærlighet for gamle Toyota-motorer), men ble etter hvert en frilansmekaniker som jobbet for seg selv.

Var det noe du kunne fylle drivstoff på, kunne Kikk reparere det om det ikke virket. Motorsykler, biler, traktorer, båter, motorsager, aggregater og gressklippere. Eller digre heismotorer og fabrikkmaskiner. På et døgn kunne han få et kondemnert bilvrak EU-godkjent, med den største selvfølge.

Kikk hadde en professoral innsikt i hvordan maskiner virker, og en ødelagt maskin mellom de enorme nevene hans, der hver finger så ut som en olja slaghammer, fikk han selv den mest fortapte motor til å putre livlig i gang igjen.

Og det var jo derfor så mange brukte ham. Fordi det aldri var et motorproblem som ikke kunne løses. Aldri et nei å få.

«No sluittje du å stresse og toille, åsså roe du dæ heilt ned, førr det hær, det åååårne vi», sa han alltid rolig, med den grove og lavmælte stemmen sin. Gjerne etterfulgt av en humoristisk historie, alltid innledet med «No ska du høre hær» eller «Æ ska førrtælle dæ nåkka, du».

Og jeg irriterte meg alltid over at han klarte å sette meg fast med musikkquiz, primært fra bluesens verden, gjerne fra miljøet i Austin, Texas, der han dro flere ganger på pilegrimsferd.

Det var artig å snakke med Kikk. Han hadde virkelig levd livet, opplevd mye og hadde derfor masse interessant å fortelle, selv om han kunne gjenta de samme historiene flere ganger. Reiv du i en bayer på ham, var det alltid ei god investering i tid.

For Kikk hadde tid. Han hadde tid til å snakke, tid til å ta andres vakter, tid til å hjelpe deg med bilen og tid til å høre på hva du hadde å si. At han kunne være et sant mareritt å få tak i på telefon fikk så være. Fikk du derimot tak i ham, hadde han tid.

Og han ga helt faen i hva andre syntes om han. Han var bikeren som kjørte en BMW og hatet Harley Davidson. Han foretrakk alltid å velge de billigste delene fremfor dyre merkevarer. Det verste han visste var fancy Audier.

Han var asfaltcowboyen som elsket å gå på ski. Han var Texas-fanatikeren som digget husmannskost og stekt sild. Han var hardingen som brydde seg. Han var mannen som elsket høy bluesmusikk og rock'n'roll, men som likefullt elsket å drikke kaffe og se på solnedgangen på Yttersia, kun akkompagnert av måser og pusten fra nisene.

Han dreit loddrett i hvilket samfunnslag man kom fra eller hvilken tittel folk hadde. Og han var den minst snobbete fyren jeg har kjent.

Kikk etterlater seg fem barn og tre søsken. Mine tanker i dag går først og fremst til dem, og dernest til det helt enormt vide spekteret av folk som alle føler at de har mistet en venn, en samtalepartner, en dyktig mekaniker, en stødig heisfører, en en god kollega og en sjarmerende kjæreste.

Og jeg sender en varm tanke til Tromsø by, som nå er blitt litt fattigere og aldri vil bli like cool igjen.

Å lyse fred over minnet til Kikk føles litt rart. Han oppsøkte jo bylivet, barer og konserter og elsket musikk og bystøy. Jeg vil derfor heller minnes Kikk med en tekststrofe fra den amerikanske bikeren og countryrockartisten Steve Earle, en artist han holdt høyt, og som han alltid kom og maste på Blårocks DJs om å spille.

Det tror jeg Kikk ville likt og blitt litt stolt av. Og det er fint å se outsideren Kikk for seg på motorsykkelen, mens man spiller refrenget på «The Other Kind» på fullt volum. Du vil bli savnet, gamle cowboy.

I'm back out on that road again

Turn this beast into the wind

There are those that break and bend

I'm the other kind