Hester, hunder, katter, undulater, hamstere eller skilpadder. Det er ikke rasen som teller, og dermed ikke så nøye, for folk er glade i dyrene sine. Selvsagt er det dét, og derfor er det vanskelig å si noe som helst til stolte eiere av dyr, om det et eller annet sted i budskapet ligger noe som kan ligne på kritikk eller skråblikk.

Humor på bekostning av familiens kjæledegge er i hvert fall ikke spesielt morsomt. Skriv et innlegg om at du er irritert over kattepiss i sandkassa eller hundebæsj i lysløypa, og du bør sporenstreks foreta en plastisk operasjon, endre navn og flytte til et hemmelig adresse med voldsalarm.

Det er heller ikke spesielt gangbar mynt å antyde at den firbente krabaten til dyreeieren ikke virker helt til å stole på. Jeg har selv opplevd både kjøtere og fillebikkjer som har knurret nervøst mot meg, hvorpå jeg har sagt ditto nervøst til den stolte eier at denne knurringen, ja den var jaggu ganske så ubehagelig.

Svar som «Slapp av, den har aldri bitt meg!» har heller ikke virket spesielt beroligende på meg.

Og alle har en klok hund, en veldig spesiell katt, en sjelden papegøye (som kan resitere Kafka og fylle ut selvangivelsen, bare ikke når noen ser på, da blir den så redd og usikker) en gullfisk med god hukommelse eller en skikkelig rask skilpadde. Selvsagt, akkurat som at folk flest synes sine egne menneskebarn er spesielle.

På forsiden i herværende avis kunne vi mandag lese at stadig flere i Tromsø bruker penger på å få sine avdøde kjæledyr separatkremert og levert tilbake i dertil egnede urner.

Utgangspunktet er det selvsagt ikke noe gærent i det, det finnes så avgjort mindre smarte investeringer å bruke penger på, selv om dette garantert er et fenomen forårsaket av at folk har blitt betydelig rikere og mer urbane.

Dyrene er av stadig flere sett på som nesten fullverdige familiemedlemmer (bare se på sosiale medier), der de tillegges stadig flere menneskelige egenskaper.

Og, klart, bor du i en by tar det seg dårlig ut å skyte den gamle bikkja på et fortau og pælme den i matavfallet, mens det i mer rurale strøk er både vanlig og akseptert å ta hånd om dyrenes endelikt selv, uten at verken veterinær, krematorium eller prest tilkalles.

Og her er det mulig at min bakgrunn fra mer landlige omgivelser kjenner en smått voksende skepsis. Å kremere et dyr man er glad i selvsagt greit. Det blir gjort av proffe folk og det koster ikke en formue heller. En hund på cirka 35 kilo vil i Tromsø koste rundt 4 500 kr å separatkremere, avliving og urne inklusivt.

Det er lettere å grave ned aske, det er renslig og det er forståelig. Men stopper det her? Eller er det legitimt blant kjæledyreiere å sette Fidos urne på peishylla? Eller lage et mausoleum for kaninen Sussi? Da ramler jeg i så fall av lasset.

Jeg har vært på en dyrekirkegård i London, og det var virkelig noe av det mest skrudde jeg har sett. Enkelte av gravene med svære gravstøtter, hunder og katter hugget ut i glasert granitt, innrammede og vanntette bilder montert inn i grandiose monumenter med kors og bibelvers attåt.

I siste tilfelle innbiller jeg meg meg at det også har vært ganske tunge ritualer i bildet, med religiøs liturgi og bønner om evig liv i hunde-/katte-/ilder-/papegøyehimmelen. Og selv om jeg er aldri så opptatt av å være fordomsfri og åpensinnet, er jeg sjanseløs målt om mot slik mentalitet overfor døde dyr.

Vi skal selvsagt behandle dyrene godt, enten det er kjæledyr, dyr avlet opp for å bli mat eller dyr vi jakter på for sport og matauk. Og jeg kommer aldri til å gå i fakkeltog for å berge pelsdyrindustrien.

Jeg kommer heller ikke til å gå i noe fakkeltog for å minnes en hund, slik vi så over tusen mennesker gjorde utenfor Stavanger i fjor, for den stakkars hunden Tønes.

Vi bør sette et klart skille mellom mennesker og dyr, om de er aldri så gode venner av oss. La oss derfor sette grensen ved kremasjon, og be om at døde kjæledyr også for fremtiden holdes utenfor både aftenbønnen, fakkeltoget og kirkegården. Voff, mjau og amen.